besøk meg på G+ ACF-FOTO MRS JULIETS FACEBOOKSIDE

FIFTY SHADES OF GREY

 

Herregud! Jeg satt som forstenet i kinostolen da rulleteksten kom over skjermen. SLUTT!

WAZ!

 Jeg var jo overklar for et par timer til... minst!  Jeg følte meg beruset på livet. Jeg befant meg i en fantasiverden av lidenskap. Hvorfor måtte det ende?




 Jeg har ikke lest bøkene, men har fått med meg at denne husmorpornoen har engasjert på godt og vondt. Derfor var dette en film jeg var nødt til å se...

 Til tider sank jeg godt ned i kinostolen, litt flau over mine rødmende kinn. En kvinne i førtiårene som febrilsk suttet på en «kjærlighet på pinne» mellom de hete scenene. Jeg hadde ingen problemer med å leve meg inn i rollen som Ana. Jeg kjente forelskelsen i magen og drømte meg tjue år tilbake i tid, til den gangen man var ung og forelsket. - Før hverdagene tok til. - Til den gangen vi sprang nakne sammen gjennom åkeren, lekne og fulle av lyst. Før barna gjorde sitt inntog i våre liv, og sexlivet ble avstumpet til noe krampaktig på grunn av lavt energinivå og alt for sene kvelder. Der man må stikke en sokk i munnen for å forsikre seg om at man ikke er høylytt, slik at barna våkner. Der man må krype tett under dynen i frykt for at disse små menneskene plutselig står i rommet og oppdager mamma og pappa i en, for dem, ukjent positur. Man vil jo ikke utsette disse vesenene for slike traumatiske opplevelser og risikere å få barnevernet på nakken. Der man er så sliten at selv de ekstremt få gangene man er alene har man ikke ork til å sprette rundt som en yr gaselle. Istedenfor å feie tingene av spisestuebordet og kaste seg inn i en vill lek uten tanke på innsyn fra gatas nysgjerrige sjeler, blir man sittende og glo apatisk på Idol og Senkveld. Samtidig ville det jo ha vært en tragedie om en av mine lysestaker eller andre artefakter ble knust i kampens hete. Nei, man måtte nok i så fall ha ryddet tingene pent til side og med det mistet mesteparten av pasjonen på veien.

 

Jeg følte brått et behov for å kaste meg over min Romeo og la han bære meg mens han lett på tå tripper rundt i rommet, slik Mr. Grey bar sin Anastasia. Fantasibildet forsvinner og erstattes av det mer realistiske bildet av en mann som ynker seg over min kroppsvekt. Han knekker lett ryggen mens knærne klaprer som kastanjetter. Ok, så dropper vi den scenen og hopper rett til neste...

 

Barna begynner å bli store. Om «bare» 12 år er kull nr. to såpass store at de nærmer seg utflyttningsklare. Da kunne man jo kanskje innrede et lite «lekerom». Problemet er bare at da er vi godt over halvveis til hundre og av en eller annen grunn ville disse hete scenene bare bli komiske og flaue. 




Toget har for lengst forlatt perrongen og jeg må surt innse at slik lidenskap hører fortiden til. Likevel... Takk for underholdningen. Takk for at jeg fikk muligheten til å drømme meg inn i en scene av ungt begjær. Langt vekk fra en grå hverdag. Det sitret helt ned i tærne og jeg følte beruselse i hver celle... Det var no` dritt at det bare var en film...  Men det er jo det det filmer gjerne er... ren fantasi!

 Gleder meg stort til neste «tur».  

Mrs Juliet ♥

#fiftyshadesofgrey


 

 

 

 

 

Mine bilder!

Jeg elsker photoart og macrofotografering og har en facebookside der jeg poster mine bilder.

Http://www.facebook.com/acf.foto

Her er noen av dem!

!




Ha en fin dag!

Mrs Juliet ♥

#foto #macro #photoart

 

 

ET DEFEKT DNA...

 

Jeg har en innrømmelse å komme med..., jeg har spredd om meg med dårlige gener. Svakheter i mitt DNA jeg bevisst holdt skjult den gangen jeg kastet trålen og fanget min kjære Romeo.

 

Som den avlshoppa jeg er, var jeg ute etter et hanndyr som bar på de genene jeg selv manglet. Det første jeg oppdaget ved denne lyse hingsten var hans blonde manke. Det lange, slette håret hang tungt nedover ryggen hans. Han blendet meg med sin skjønnhet og kunne med letthet vært avbildet i bar overkropp, henslengt på et piknikteppe og tronet på bokomslaget til en pocketroman i husmorpornosjangeren. Han var så vakker der han sto, i sort dress og brune, utgåtte mokasiner, at jeg ikke enset noe annet enn ham. Søt musikk oppsto i mitt hode, fornuften ble kneblet og virkelighetsbildet forvrengt av kjærlighetssyke og voksendrikke. Jeg brydde meg fint lite om og at tærne hans var synlig gjennom det slitte skinnet i de sultne skoene hans og at de brune skoene i seg selv ikke sto til den sorte dressen. Han var bærer av det jeg selv manglet og jeg fikk forhåpninger om at vi sammen kunne skape avkom godt under par. Jeg var solgt! De av dere som har lest mine tidligere innlegg har vel skjønt at jeg selv ikke er utstyrt med genet som sørger for vakkert hår.

 

Nå er dette så lenge siden at det i visse kretser var populært med langt hår på gutter. Jeg skal komme med en bekjennelse; jeg hadde antagelig ikke blitt like imponert dersom manken hans hadde vært slik i dag. Hårfestet hans har krøpet såpass langt oppover i vikene at en frekk bart, formet som en dobbeltvinklet sofa, ville gjort at jeg likegodt kunne gått til sengs med Hulk Hogan, en mann jeg ikke finner spesielt tiltrekkende. En bar, blank isse som omkranses av langt hår er ikke hva jeg finner mest sexy. Det blir litt vel tydelig at vedkommende desperat forsøker å holde på ungdommen. Noe de fleste av oss febrilsk prøver på men helst ikke vil vise, eller fortelle offentlig...

 

Vel, punkt 1 på «Må ha-listen» min var krysset av. Resten av genene som trengtes for å produsere perfekte avkom var jeg selv bærer av. HA! Hvem er det man prøver å lure? Jeg prøvde i alle fall å skjule mine defekter så godt det lot seg gjøre. Når man så en dag møter seg selv i døra og plutselig oppdager sine egne svakheter i rumpetrolla, er det bare å innrømme hvem som er ansvarlig for produktets mangler.

 

Vi var samlet til en hyggelig spillekveld og det var Memory som sto på agendaen.  Stearinlysene var tent og vi hadde god drikke i glassene våre og popkorn i skåla. Alt var duket for en koselig kveld med barna, men dessverre slo mine dårlige gener til hos både meg selv og ett av mine barn. Det måtte ende i katastrofe... Mrs Juliet er et konkurransemenneske. Hun elsker å vinne men takler ekstremt dårlig å tape...

 

 Jeg vinner runde en, og jeg vinner runde to. På tross av mors stigende humør er humøret på mine motstandere dalende. Jeg nyter følelsen av å være best og overser faresignalene, som egentlig er til å ta og føle på, på motsatt side av bordet. Jeg gliser bredt, humrer og ler. Jeg blir bombadert med dårlige vibber, men jeg er immun. Det preller av som karies på en melketann som har fått daglige doser med fluor.

 

Jeg vinner igjen og en eksplosjon er uunngåelig. Rasende blir kortene feid i gulvet og barnet tar til tårene over å tape nok en gang... Mor sitter igjen med et enda større seiersglis. Triumferende erter jeg: «Ups, jeg vant visst igjen, jeg...»

 

Blytunge barneskritt høres løpende over stuegulvet, etterfulgt av lyden fra en dør som smeller igjen. Ett minutts stillhet... Døren åpnes og en illsint stemme freser mot meg: «DUSTEMAMMA, du er en dust!», før døren atter slamres igjen.

 

Nå begynner mitt mammahjerte å blø..., men bare litt, for jeg vet at mitt kjære barn har arvet denne egenskapen etter meg... Jeg vil så gjerne at rumpetrollet skal lære seg å takle et nederlag eller fem. Det er viktig at de forstår at de er like verdifulle som mennesker selv om de ikke er best i alt de prøver seg på. Visst kunne jeg tapt med vilje, men slik er det ikke i den virkelige verden og det er min jobb som foresatt å forberede dem på livets tøffe utfordringer.

 

Jeg sniker meg inn på rommet. I sengen ligger en hulkende liten skatt med såret stolthet over å ikke være best. Jeg setter meg på sengekanten og hvisker: «Du, i mine øyne er du like mye verdt selv om du taper. Jeg elsker deg!»

 

Et mykt kinn møter mitt: «Takk mamma! Jeg elsker deg også.» «Du må lære deg å tape med stil», fortsetter jeg. «Jeg vet mamma», svares det. «Jeg vet...»

Mrs Juliet ♥

#familie #humor #barn #familieliv #dna

 

 

 

 

 

O' DU HELLIGE BÅTLIV

Juhuu, det er ferietid... For vår del betyr det nok en sommer i hytta på havet, dette idylliske sjølivet. Jeg ser fram til å poste bilder på Facebook av vakre solnedganger og Cava i glasset.  Unger som fanger krabber og nakne føtter i den varme sanden. Koselige, overfylte gjestehavner hører også med til denne idyllen. 

Det jeg ikke kommer til å publisere er alle kranglene som kommer til å oppstå mellom mine små rumpetroll. Eller når det går ei kule varmt fordi de små ørene har sluttet å virke. Allerede nå vet jeg at jeg kommer til å spørre meg selv flere ganger: «What have I done to deserve this?». Eller opplyse min kjære Romeo om at jeg trenger en husmorferie, idet han står på hodet i motorrommet i håp om å finne ut hvorfor den valgte å avgi et alarmsignal midt i skipsleden i Kosterfjorden.  Selvfølgelig nærmer Sandefjordbåten seg faretruende, adrenalinet ombord øker og alt som minner om idyll har forduftet som dugg for solen. Niks! Jeg freser at sjølivet er forbi dersom han ikke får fikset problemet umiddelbart. I slike situasjoner vil Fruen ha seg hytte på land, for det er liksom så mye tryggere. Slikt poster man ikke på face...

Ikke skrives det om alle de gangene man skal legge til ei brygge eller en holme og kommunikasjonsproblemene mellom skipper og fokkeslask ødelegger en ellers nydelig solskinnsdag.  Det er umulig å stå utkikk i baugen, med ansiktet vendt forover, samtidig som du prøver og formidle dine iakttagelser til kapteinen ved roret. Stemmen bærer ikke..., i hvert fall ikke den veien. Den forsvinner med vinden til forlystelse for alle som sitter trygt på land. Pinlige episoder kan lett oppstå i slike stressede situasjoner. Jeg fikk for øvrig nok av dette for et par år siden da vi skulle legge til i en av svenskekystens sjarmerende gjestehavner. Jeg stod ved roret og Romeo var strategisk plassert akter for å knyte tauet i bøya. På brygga stod havneverten klar til å ta imot oss. Jeg kjørte sakte innover mot brygga og trodde alt var i skjønneste orden. Jeg hørte ikke at Romeo ropte fra akterenden at «trossa» var for kort. En meter fra brygga var det stopp og båten beveget seg nå plutselig bakover på oppdriften fra bøya, hvorpå havneverten ble stående igjen å se spørrende på meg. I all hast gjorde Romeo fast et lengre tau, men denne gangen var jeg litt for kjapp. Jeg hørte ikke at han ropte at det var vase på tauet.  Han holdt i tampen så lang han var og gaulet at jeg skulle avbryte, men til ingen nytte... Fruen hadde stø kurs mot den blide havneverten. «Hører du for faen ikke hva jeg sier?» gauket det med ett bak meg. «Bakk for helvete» Den krasse tilnærmingen fortjente jeg så slettes ikke. Jeg hadde jo ikke hørt han der han nærmest i horisontal stilling hang mellom bøya, vasa og tampen i den ene enden og pullerten i den andre og selvfølgelig med ansiktet mot vannskorpen. Havneguiden strakk seg etter tauet i baugen, når jeg rød i trynet og med et skjevt smil om munnen som nærmest minnet om en grimase, begynte å bakke på nytt. Nok en gang så han spørrende på meg, for han hadde heller ikke fått med seg den lille seansen akterut. Nytt forsøk, alle gode ting er tre... Denne gangen klappet vi til kai uten nevneverdige problemer, men den mugne stemningen om bord var til å ta og føle på. Ikke ett ord ble utvekslet der vi målrettet trasket bortover strandpromenaden mot nærmeste restaurant, i hvert fall ikke oss imellom. Resten av gjestehavna hadde jo nå litt å glede seg over.

Med kjeften full av pommes frites, mumlet jeg at jævelskapen skulle selges. Romeo gløttet opp fra matfatet sitt og mumlet at vi kanskje heller burde kjøpe oss noe som lettet kommunikasjonsproblemene våre, før vi eventuelt valgte å selge herligheten.  Munnhuggeri og kjefting hver gang tampen skal i land er ikke det jeg forbinder med feriekos. Slike insidenter kunne jeg ha meg frabedt, og om vi ikke fikk løst problemet sporenstreks var dette den siste båtferien til denne familien. Redningen ble walkietalkie med stemmeaktivert headset. En helt fantastisk anordning som gjorde at vi plutselig kunne føre en rolig samtale i hektiske situasjoner. Det handler om å identifisere problemet for så å finne en løsning som eliminerer det.

Mens jeg skriver ukens innlegg tikker en MMS inn på mobilen min. Min kjære søster vil bare meddele oss om at båtsesongen offisielt er åpnet ved at de har fått tauet til lettbåten i propellen. Min svoger, for anledningen ikledd dykkemaske, våtdrakt og svømmeføtter, fyller lungene og prøver tappert å få propellen fri, og jeg tenker i mitt stille sinn at våre somre på havet minner ufordelaktig mye om «SOS Selskapsresan». O' du hellige båtliv...

Ha en fin dag!

Juliet ♥

#halden #båtliv #båt #ferie #sommer2014 #sommer #humor #mrsjuliet

 

 

 

FORBANNA SKITTKÆLL

 Det var en slik dag hvor det brygger opp til uvær... Det var lummert, og de mørke uværsskyene nærmet seg hverandre faretruende. Det var en slik dag da de to uværsfrontene møtes i et inferno. Hva som forårsaker at de til tider oppstår samtidig og skaper et slikt fenomen er i beste fall uklart, men når det skjer er det best å skygge banen. Det kom til å smelle, det var bare et tidsspørsmål om når... 
«I gode og onde dager», sa vår kjære prest, der vi stod på den vakre stranden på Capri. Vi skulle bli mann og kone. - Vi lovet hverandre aldri at det skulle bli en dans på roser. Visst er jeg en rose, men jeg har torner som stikker som tegnestifter på en kontorstol dersom man trykker på feil knapper.
I flere dager hadde jeg spurt det peneste jeg kan om han ikke kunne være så vennlig å rydde opp etter seg, og hver gang fikk jeg til svar: «Jeg skal ta det...». Dag ut og dag inn gikk jeg å så at diverse ting lå på akkurat de samme plassene. Jeg er et prinsippfast fruntimmer, så jeg nektet å ta det selv. Dagene gikk og selv om jeg kom med små, søte påminnelser, skjedde det ingen verdens ting. Men denne dagen var rustningen på og sverdet ute av sliren, jeg var lei!

Den berømte dråpen var en sykkel jeg gikk og irriterte meg over. Den hadde ligget veltet midt ute på gårdsplassen i lengre tid. Den var ikke i bruk, den hadde avtjent sin plikttjeneste da eldstemann gikk over til voksenstørrelse. Min kjære Romeo hadde hentet den fram fra skjulet for å se om den kanskje passet til minstemann. Av en eller annen merkelig grunn var det svært vanskelig og få ryddet den bort igjen da han fant ut at den foreløpig var for stor. Den var til stor irritasjon og en eksplosjon syntes uunngåelig... Jeg strenet bort til sykkelen og grep fatt i den med begge hender. Rasende, med fråde i munnvikene, løftet jeg den opp. Selv om den var tyngre enn antatt, lot jeg meg ikke affisere. Jeg ble blodrød i trynet som følge av at jeg egentlig ikke hadde fysikken til å bære den. Men selv om jeg stod i fare for å løfte på meg en hemoroide eller to, stabbet jeg meg avgårde mot hengeren, allerede halvfull av søppel og klar for Rokkesøpla, og kastet den oppi med et brak. Deretter snudde jeg meg mot Romeo for å se om han hadde observert fruens opptrinn. Jeg grov hovene ned i sanden og glefset: « Nok er nok.» På tre trinn tilbakela jeg fem meter gårdsplass og smalt igjen ytterdøren bak meg så hardt at jeg nesten pådro meg senebetennelse. Ikke fordi jeg var forbannet på inngangspartiet, men for at Romeo skulle forstå beskjeden jeg nå så tydelig ga?
Jeg stoppet i gangen og hentet fram den yogiske pusten..., jeg måtte roe meg. Dette raseriet hadde slettes ingen god effekt på blodpumpa. Pesende listet jeg frem til verandadøren for å se hva Romeo foretok seg etter opptrinnet mitt. Til min store forskrekkelse hadde han hentet den flotte blomsterkassa mi ved trappa og gikk i stø kurs mot tilhengeren. Gispende åpnet jeg døren og ropte ut så hele Sponvika kunne høre meg: «Romeo, DU VÅGER IKKE Å KASTE BLOMSTENE MINE...» Han enset meg ikke, men fortsatte like bestemt mot hengeren. Jeg ropte på nytt: «DET DER GJØR DU IKKE. DU VET HVOR GLAD JEG ER I DE BLOMSTENE...» Han fortsatte å gå mens han mumlet: «Viktig for deg, søppel for meg». Jeg fortsatte: «NÅ ER DU SÅ SLEM ALTSÅ, ROMEO. FY SÅ SLEM DU ER...» Romeo brydde seg ikke.., han bare kastet blomstene mine, slik jeg nettopp hadde kastet den gamle rusthaugen av en sykkel. Dessverre kastet kan ikke bare denne ene blomsterkassen, men ALLE.
For å vise hvor såret jeg ble, hylte jeg at kom til å flytte ut. «Dette er utilgivelig, jeg vil skilles. Et slikt monster prater jeg ikke med. Du kommer til å høre fra min advokat. Vi to har ikke mer å snakke om», hulket jeg gråtkvalt idet jeg gned de sorte tårene mine utover ansiktet. Øyensverten sved i øynene og krigsmalingen var komplett.
Jeg begynte å pakke for å vise alvoret i situasjonen, mens Romeo kom inn og forsøkte å roe meg. «RØR MEG IKKE», snerret jeg og vred meg dramatisk løs fra omfavnelsen hans. Jeg hastet ut på kjøkkenet, flekket ut en Remapose og kastet tannbørsten og deodoranten oppi.  Jeg orket ikke hente en koffert, for jeg hadde egentlig ikke lyst til å dra? Jeg orket heller ikke pakke ned så mye for da ble det mer å rydde opp igjen når stormen hadde lagt seg. Jeg bare markerte at han hadde gått langt over mitt toleransenivå.  Ekteskapet var over om han ikke la seg paddeflat øyeblikkelig og beklaget det stresset han utsatte blomstene mine for... Ungene så på oss med vidåpne øyne. De er ikke vant med at mamma og pappa krangler, men denne dagen stormet det i Engeløkka. Dette var en av de onde dagene presten nevnte? «Vil du ha en klem?» spurte Romeo. Jeg var for opprørt til å svare. Han tok et godt tak rundt meg, selv om jeg kanskje ikke fortjente det. Jeg gråt enda mer og kunne ikke la være å etterlate spor av snørr og tårer på genseren hans. Jeg slang fra meg bæreposen og dumpet utladet ned i sofaen. Jeg er et følelsesmenneske på godt og vondt. Jeg viser glede, men også sorg og sinne.
Ungene ble lagt med visshet om at mamma ikke kom til å reise, Jeg forklarte dem at vi bare ble litt uvenner..., akkurat slik de blir iblant. Vi satt oss i sofaen og pratet utover de sene timer. Det klarnet..., etter et kraftig tordenvær blir luften så frisk og deilig. Vi hadde tatt en vårrengjøring i forholdet. Luftet tanker om hvordan vi skal få ting til å fungere optimalt.
For at kjærligheten ikke skal dø er det så viktig å kommunisere, se hverandre og gi hverandre næring i form av gjensidig respekt, tillitt, små kjærtegn og vennlige ord. Vår hverdag er fylt med alt dette, derfor tåler vi også en storm eller fem... Ekteskapet er verdt å kjempe for.

Mrs Juliet ♥



#halden #humor #hverdagsliv #familie #personlig

 

ER JEG SEXY?

Ting går ikke alltid som planlagt...

Det var jo ikke dette svaret jeg ville ha... :-D

 

Mrs Juliet ♥

 

#hverdag #humor #komedie #familie #hverdagsliv #midtlivskrise #mrsJuliet #tegneserie

ALT FOR SKJØNNHETEN - NESTEN...

 

Lykken er et langt flott hår. Vel og merke dersom jeg hadde vært født med det... I førti år har jeg ønsket meg en flott og fyldig flette, og tiden var nå inne for å gå til anskaffelse av en. Oppstemt ringte jeg frisøren og bestilte time. Det man ikke har fått utdelt av sin skaper via den rette genkombinasjonen, kan kjøpes for penger. Uansett hva man ønsker seg av negler, bryster, venusberg, muskler, hår, flat mage, stivt og glatt ansikt, sprettrumpe, biceps, vagina eller penis dersom man skulle føle behov for å skifte kjønn. Er man født liten av vekst kan man til og med kjøpe seg fra kortvokst og lys til høy og mørk. Jeg er en forbruker som villig betaler litt for å se bedre ut. Bare håret er på plass, vil lykken være komplett. At lykke ikke kan kjøpes for penger er en sannhet med drøssevis av modifikasjoner.

Idet samtalen går mot slutten, drister jeg meg til å spørre hva herligheten vil koste. «8000 kr for 40 cm.», svarer damen uten å virke det minste forlegen. I neste øyeblikk hører jeg en svak stemme i det fjerne: «Hallo, HALLO?», samtalen blir brutt. Jeg ligger på gulvet med en kraftig kul i hodet. Blikket mitt er festet på en av tusen kvister i vårt andresorterings paneltak. Fruen må ha besvimt da hun hørte prisen...

Å betale en slik sum for 4 måneders håridyll er i beste fall veldig dyrt. Dersom jeg er ekstremt heldig kan nemlig hairextensions sitte i så lenge. Min innebygde kalkulator regner i rekordfart. Det er ca. en femtedel av hva jeg trenger for å brosteinsbelegge gårdsplassen. La oss heller ikke glemme at jeg bygger veranda, og det hadde vært hyggelig å kunne møblere med noe annet enn europaller og bruskasser. Brått var ikke håret så viktig likevel. Jeg nekter å betale 8000 kr for noe slikt, til det er jeg for økonomisk. Jeg er glad i å bruke penger, men da må det være på noe som gir en form for avanse.

Plan B.

Jeg raser rakrygget inn på Glitter og kjøper meg en kvast med hår til 250 kroner. Svært tilfreds over nyervervelsen går jeg derifra med et brett smil om munnen. Nå snakker vi lykke kjøpt for penger. Jeg driter i om det består av døde menneskeceller fra en ekstremt fattig dame fra ghettoen i India, som har blitt lurt til å tro at hun får et lettere liv hvis hun ofrer hårmanken til gudene i tempelet, eller om det er produsert i syntetisk materiale på en fabrikk. Begge deler er like fake.

Håret blir omhyggelig festet og spredd utover skuldrene. Prikken over I-en blir et strøk lipgloss over mine smårynkete lepper. De hadde sårt trengt en liten injeksjon med restylane eller to. Strålende fornøyd over resultatet svinser jeg inn til min kjære. Jeg forventer at han skal kaste seg rundt i ekstase. Jeg ser for meg Ferdinand på julaften, der matadoren river seg i håret og gråter høylytt: «Stånga meeej», bare at det er i ren begeistring. Jeg regner med at hans øyne blir store som tennisballer når han nå får se sin hårfagre kone. Når det gjelder Romeo, kan det ofte være et hav mellom mine forventninger og hva som faktisk blir sagt: «Herregud, du ser helt fjollete ut», var kommentaren jeg fikk. Jeg svarer med å le.., jeg er så fornøyd at jeg ikke gidder å bry meg. Jeg har fått meg en fyldig manke, så jeg blåser i hva han måtte mene. Jeg føler meg som en mørk versjon av Elida i «Frost». Jeg synger for full hals og prøver tappert å treffe den høye c, men stemmen har ikke den samme virkelighetsflukten som meg. Den protesterer ved å gi meg brekninger og kramper på stemmebåndet.

Etter den søte kløe kommer den sure svie, og etter en knapp time begynner det å stikke og klø...  Jeg elsker å dra hendene mine i gjennom det myke håret mitt. Det nytter ikke lenger nå, for hodebunnen er full av alle festene til løshåret. Det er litt ergerlig at ikke Romeo heller kan kose med håret mitt lenger. Jeg elsker å bli kjælt med, og tar daglig i mot små SPA berøringer fra han. Jeg begynner så smått og irritere meg over manken, og med et syns jeg litt synd på kvinnene som bærer en slik byrde på sine skuldre. Fletta er så tung at hodet mitt siger over på skakke. Jeg løfter den opp og legger den på skulderen, men den er for glatt til å bli liggende. Nakkesmertene øker som følge av vekten jeg nå bærer på hodet. Hodepinen har banket på og sniker seg sakte fremover mot øyehulene. Det begynner å murre i tennene. Greit det sies at man må lide for skjønnheten, men det får da være måte på. Jeg er en sensitiv kvinne, en som må klippe av vaskeanvisningene i klærne fordi de gnisser så ubehagelig mot huden.  Jeg hater ull, og jeg klør i flere dager om jeg har hatt det på kroppen. Jeg velger heller å ha det behagelig.

I stuen ligger det et brev fra min lille prinsesse.

Du har nydelig hår, og du er den vakreste i verden. Jeg elsker deg.

Plutselig føler jeg meg som en hykler. I det ene øyeblikket står jeg og forteller mine barn at de skal være fornøyde med hvordan de er skapt, i det neste løper jeg ut for å kjøpe meg en parykk, eh... Barna hører ikke på hva jeg sier, de ser hva jeg gjør. Hvilke signaler er det jeg sender ut? Æsj! Moralens vokter gir meg et spark i baken. Visstnok ble jeg fin, men det var en kortvarig lykke.

Jeg løper på tærne ned på stranden og lar mine vektløse fjoner få danse i vinden. Jeg føler meg plutselig så fri...  Mitt nyinnkjøpte hår ligger igjen hjemme. Jeg trenger det ikke.              

- Jeg er bra nok.

Mrs Juliet ♥


#hairextention #halden #mrsjuliet #humor #hverdagsliv #skjønnhet

#hår

 

FACEBOOKSTATUS: Ferieidyll med ungene.

Det pakkes ned niste, kaffe, sjokolade, båtpolish, skurekrem og arbeidshansker. Båtsesongen er i gang og presenningen skal av, slik at vi kan gå i gang med skuring og polering.                                                                                                                                                                                                                                     

Himmelen er blå og Ringdalsfjorden ligger stille og vakker. Skyene speiler seg i vannet og fruen lengter etter idylliske dager på havet. Romeo skurer dekket, og jeg nyter en kaffe i solen mens jeg skuer utover fjorden. De røde bøyene som hviler ensomt i vannskorpen er for tiden uten arbeid. De har tatt en velfortjent ferie gjennom vinterhalvåret, men snart får de igjen bevist at de er essensielle for båteierne og deres øyensten. Om en måned eller to vil det ikke være en bøye ledig. Når man sitter slik i båten og ser utover havet, farer tankene avgårde og minnene om tidligere båtsesonger blir vekket til live.

Vi hadde bråbestemt oss for å dra på sjøen i noen dager, og ungenes jubel sto i taket. Vi skulle bare pakke sammen og hive oss avgårde i en fei. Dessverre tok det ikke lang tid før Mrs Juliet skjønte at hun hadde lovet mer enn hun kunne holde. Å dra på båtferie krever god planlegging og et fåtall kaffepauser. Jeg er derimot viden kjent for hyppig rekreasjon, og har til og med blitt forært en egen kaffekopp med påskriften: « Bare en kopp til, så setter jeg i gang.» Når mor så har pakket en bag må hun unne seg en rast. Jeg tåler ikke stress så avbrekkene er viktig for å kunne holde kroppen i gang. Problemet er bare det at tanken på å pakke fire bager med klær, poser med sengetøy, leker, badeutstyr og mat for tre dager er stressfremende i seg selv. Romeo begynner automatisk å furte når han hører ordet «pakking». Så pakket jeg selv da, og angret med ett bittert på at jeg ikke valgte å holde munn overfor ungene før alt var klappet og klart. Begge gikk de rundt i repeatmodus og gjentok hvert femte minutt: «Skal vi dra snart? Når skal vi dra? Skal vi dra snart? Når skal vi dra?»?
For femte gang sjekket jeg om sokker var pakket med? Det kunne jo hende jeg hadde krysset feil av på sjekklisten min. Jeg kunne nemlig ikke erindre å ha pakket det ned. Romeo gikk rundt seg selv i underbuksene og tredagersskjegg mens han bannet og svertet over å ikke finne bagen med båtteknisk utstyr. Tydeligvis var det helt på sin plass å overhøvle husfruen for å ha tatt hans ting... - Vi hadde ennå ikke pakket tingene ut i bilen og idyllen hadde allerede begynt å slå sprekker. «Skal vi dra snart? Når skal vi dra?», gaulet småenglene... Juliet fyrte av en advarsel om at hele ferien sto i fare for å bli avlyst om de ikke sluttet å gnåle.
Plutselig må vi ha blitt angrepet av et sort hull som hev oss frem i tid. Fem timer hadde forsvunnet, og pakkingen som skulle gjøres i en fei hadde nå tatt halve dagen.
Omsider var bilen pakket og Romeo hadde problemer med å få stengt bakluken. Det knirket protesterende i alle bilens plateskjøter. Den var så overlesset at den truet med å revne...Endelig var vi klare for en tredagers båttur. I et tappert forsøk på å utstråle glede og entusiasme vinket vi til naboene idet vi forlot Sponvika, men vi kom ikke lenger enn til tollstasjonen før vi oppdaget at mobilladerne var gjenglemt. Da var det jo bare å glise brett da, når vi atter en gang hilste på den nå undrende naboen. Laderne ble hentet og vi hev oss på hjul igjen. Denne gangen kom vi helt til båtplassen før vi oppdaget at barnas redningsvester lå igjen i den andre bilen. Mrs Juliet kunne ikke hjelpe for at hun i sitt stille sinn tenkte at SALG AV BÅT kanskje burde vurderes... Vi tømte bilen og dro avgårde igjen. Da en ny hilseseanse med den nå oppgitte naboen var gjort og redningsvestene var hentet, minnet de små kråkeungene våre oss på at vi hadde gitt et løfte om å kjøpe håver til krabbefiske. Så da stakk vi en tur innom Europris også da, ti minutter før stengetid. 
Klokken hadde passert 20.00, og vi måtte innom Rema. Det ville jo ikke bli en fullkommen ferie uten disse hersens grillpølsene fra Gilde. 
Atter en gang ankom vi båtplassen og blodsukkerverdiene til familiens medlemmer var nå faretruende lave. Jeg tok den femti meter lange brygga i ti steg, og alle kunne se at her var det slettes ingen forbanna idyll. Familien kom seg om bord og var nå nesten klare til å kaste loss. Romeo måtte bare peile olje, fylle vanntankene og spyle sjøvannfilteret først. I tillegg måtte han fylle diesel fra sine medbrakte dieselkanner. Det er visst økonomi i slikt, må vite... Da alt dette var gjort kom kveldsbrisen. Fruen innså at dagen endte som hun hadde fryktet. Det var for sent å dra på sjøen nå. Innen vi hadde funnet en plass i le, ville det være så mørkt at vi hadde måttet ta i bruk søkelyset for å kunne se land ved ankring... Jeg prøvde meg forsiktig med en mild stemme: « Kjære barna mine. Det har nå blitt så sent at vi ikke kan dra utover i dag, men vi kan reise utover i morgen tidlig?» Gliset mitt frøs til idet de ropte: «Nei, du lovte.» En mor som bryter et løfte blir av sine barn oppfattet som den verste forbryter. Jeg kunne lese skuffelsen i øynene deres. Den bitre følelsen av udugelighet gjorde at hjernen min jobbet på høygir. Vi kunne ikke dra nå. «Vi kan overnatte her på brygga til i morgen,» sa jeg.  «Niks!» Ramaskriket var i gang, og familiens koselige ferieplaner lå i ruiner. «Hva med å overnatte her, kjøpe kveldsmat på McDonalds og reise utover i morgen grytidlig?» Mammabarometeret ble snudd på hodet og jeg gikk fra å være «Verdens mest grusomme» til «Verdens beste» mor. Ting går aldri helt som planlagt, og vi skal være forsiktig med å gi barna løfter i framtiden...

 

Men i år... blir det nok BARE idyll. 

 

Juliet ♥



 #mrsjuliet  #halden  #ferie #familieliv #idyll #humor #båtliv

JEG ER KONA FRA HELVETE

Jeg sitter og ser på tastaturet foran meg, hjernen er tom og fantasiløs. Hodet føles som et enormt vakuum og hadde jeg plassert en klinkekule der tankene skulle vært, ville den sirklet vektløs i bane rundt på innsiden av hodeskallen min. Jeg har ingen artig historie å fortelle, jeg har heller ingenting fornuftig å si. Ikke i dag! Mrs Juliet befinner seg i «kode rød...»

Jeg har tolv slike «kode rød» perioder i året, og de blir verre og verre for hvert år. Jeg skjønner ikke lenger hensikten med å måtte utsettes for dette. Det hele er kun til belastning for meg og mine nærmeste. Jeg har produsert de avkommene jeg skal, og jeg tar meg i å lengte til tiden etter overgangsalderen.

Midt i min panne har dukket opp et digert blinklys av en acne vulgaris, som får selveste Færder fyr til å fremstå som en 15W glødelampe. Men ikke la deg lure. - Legger du kursen mot det du tror er en trygg kurs,er det bare et tidsspørsmål før skuta går på et skjær. Tar du frem kikkerten vil du oppdage at det hvite lyset er omringet av faretruende rødt, og du gjør lurt i å styre unna.

Jeg mangler totalt empati når jeg befinner meg i «kode rød». Skal jeg være helt ærlig så har jeg til tider lurt på om fanden selv har tatt styringen over mitt legeme. Stakkars Romeo! Han har aldri sagt det, men jeg vet at han på disse dagene gjerne skulle satt kofferten på trappa og låst døra, med meg på utsiden. Tålmodig står han der med ørene klistret bakover og halen mellom beina, som en underkastet hund som får kjeft av eieren. Små bagateller blir til store verdensproblemer, og han får så hatten passer. Mulig jeg har irritert meg over disse tingene i lengre tid, men det er i dag jeg eksploderer som en frådende vulkan.

I neste øyeblikk gråter jeg en skvett, for jeg mener slett ikke å være kranglete. I går var jeg ikke kranglete og i morgen er jeg nok from som et lam, men i dag er jeg kona fra helvete. Jeg er ute etter bråk, og uansett hva han måtte svare vil jeg lete etter nye ting å angripe flokkens alfahanne for. Jeg har egentlig lyst til å kjeppjage ham... Jeg føler meg som et villdyr og som et lite barn på en og samme gang. I det ene øyeblikket vil jeg slåss og nedlegge et bytte, for i det neste å bare ville kose.  Jeg vil jo bare så gjerne ha masse kjærlighet. Jeg vil ha kos, klem og en armkrok å sitte i..., samtidig som jeg tar opp alt jeg er misfornøyd med.

På slike dager burde jeg hatt huset for meg selv. Jeg skulle gjerne ha stengt hele verden ute. Jeg hadde trengt å sitte for meg selv i sofakroken med godteskålen på fanget og en god film. I dag er verden sort. Ingenting er som det skal og jeg er en fare for meg selv og mine omgivelser. Altså... Jeg er kanskje ikke direkte farlig, men jeg er i alle fall langt fra den hyggeligste jeg kjenner.

Telefonen ringer og jeg svarer motvillig... I den andre enden hører jeg en lystig stemme utrope: «Tjingelig»! Jeg ser for meg det store colgategliset i den andre enden av linjen...«Hei,» svarer jeg. Det varer ikke lenge før stemmen i den andre enden utbryter: «Er du premenstruell eller? Jeg ringer igjen en annen dag». Ingen kjenner deg bedre enn en kjær søster. Samtalen blir brutt..., heldigvis. Jeg er ikke i form til å skravle i telefonen, jeg er en kvinne i hormonell ubalanse. Jeg er utilregnelig og i stand til å starte en verdenskrig om noen trår meg på tærne nå. Det foregår en kamp i mitt indre og jeg lider minst like mye som de kjære i mine omgivelser... Jeg er en kriger uten misjon, og i dag går verden meg imot.

Enkelte ganger tenker jeg at alle burde være takknemlig for at jeg ikke sitter i en maktposisjon når det stormer som verst. Det burde egentlig være en lov som beskyttet verdenssamfunnet mot premenstruelle kvinnelige toppolitikere. Å plassere en kvinne ved den røde knappen på slike dager kan få fatale konsekvenser for menneskeheten. Hun er en demon i en engels drakt, og det verste er at hun ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger. Tilstanden som i dag gjør at hun bør hun få diagnosen utilregnelig og gal, går heldigvis over før en psykiater rekker og skive diagnosen ned på papir. Det er noe vi kvinner bør være evig takknemlig for.

Takk kjære Romeo for at du holder ut med mine nykker og dårlige oppførsel. Jeg vet jeg terger deg og strekker strikken til bristepunktet på slike dager. Jeg beklager, men kan bare garantere at du vil oppleve flere lignende perioder i fremtiden. Glem for guds skyld ikke å legge ned doringen i dag, for da begynner fruen å gråte..., eller blir fryktelig sint. I morgen har orkanen stilnet, og hun har atter kontroll på følelseslivet sitt. - I alle fall nesten...

Mrs Juliet ♥

#PMS #midtlivskrise #familieliv #humor

MENN FORSTÅR BEST NON- VERBAL KOMMUNIKASJON

 

Å bo i et restaureringsobjekt kan være en utfordring i seg selv, spesielt om man er allergisk...

Jeg er dessverre allergisk mot rot, og går daglig på høye doser allergimedisin for å tåle verktøy på kjøkkenbenken, på badet, i stuen og på gårdsplassen. Rot har det lett for å bli på en byggeplass og noe kan jeg akseptere, men jeg har mang en gang ønsket meg en «pille» for å kunne bevare roen når ting har blitt for ille. Enkelte ting har jeg lært meg å tåle for en periode for det å mase har liten hensikt. Etter 10 år med rot rundt husveggene har jeg forstått at det er bortkastet energi...  Jeg ber Romeo rydde etter seg fem - ti ganger over en to måneders periode, men om ingenting har skjedd etter et par måneder begynner jeg å miste tålmodigheten.

Alternativer for å få fjernet rotet:

1: Jeg kan rydde etter han.

Dette vil jeg helst ikke gjøre. For det første har jeg tross alt tre barn å rydde etter, jeg vil ikke ha fire. For det andre får jeg kjeft om han ikke finner tingene sine der han har lagt dem.

2. Jeg kan starte et helvetes bråk for å få ting ryddet på plass. Pent snakk fungerer helt klart ikke...

Men..., å lage leven blir fryktelig ukoselig både for oss og barna, og jeg tror det vil være destruktivt for forholdet.

3. Jeg kan ta i bruk en NON-VERBAL måte å kommunisere på.

Dette er en svært effektiv måte å kommunisere med et hannkjønn av rasen homosapiens på. Det er nemlig et språk de forstår.

Et eksempel: Min kjære Romeo punkterte og måtte skifte dekk i en fei. Han glemte selvfølgelig å rydde etter seg, selv om fruen gjentatte ganger minnet ham på at det lå et dekk på gårdsplassen som ikke hørte hjemme der... 2 måneder gikk og fruen så seg nødt til å ta i bruk nonverbal-kommunikasjon...

 



 

Herren kom hjem og, så fruens verk, og 5 minutter etterpå så det slik ut igjen...

 



 

Dekket var ryddet på plass og mannen fikk et kyss som belønning. Flink gutt!

Anbefales ;-)

Juliet ♥

#halden #mrsjuliet #familie #ekteskap #råd

 

MOBILEN ER MITT NARKOTIKUM

Det er kveld og leggetid. Jeg kryper opp i sengen og drar dynen tett oppunder haken, ved min side ligger Romeo. Begge har vi hver vår mobiltelefon i hånden. Vi må bare sjekke de siste nyhetene før vi sovner. Etter at et nytt ord i Wordfeud er lagt, legger jeg den fra meg og snur meg mot mannen min. Han enser meg ikke... Facebooklogoen lyser mot meg i mørket. Jeg kan ikke klage, for jeg er like ille selv... Men, jeg skal innrømme at dette begynner å bli litt trist. Jeg nærmest hører at han tenker: «Jeg skal ta meg tid til deg kjære, bare jeg er ferdig med facebook...» Tenk om jeg hadde vært en kjempestor mobiltelefon, liggende her ved hans side. Da hadde han nok lagt sin lille Iphone til side og heller kjærtegnet meg... Jeg hadde vært alene om å få oppmerksomheten hans. Han blir visst ikke ferdig med facebook, og jeg er sjalu på en Iphone. - Jeg sovner...

6 timer senere våkner jeg, og før jeg rekker å gni sukatene ut av øya strekker jeg meg etter mobilen. Jeg kryper ikke inntil Romeo, han får vente...  Jeg må bare sjekke om det har skjedd noe nytt i løpet av natten først. Jeg må på en måte stagge suget i magen. Når alt dette er gjort kan jeg vie min kjære den oppmerksomheten han fortjener. Han er visst ikke lenger tilgjengelig, for nå har han logget på YouTube...

Instagram, Google+, Facebook, Wordfeud, sms, mms og Snapchat. Alle de digitale kommunikasjonskanalene har blitt en svært viktig del av min hverdag. Det går ikke mange minuttene mellom hver gang jeg sjekker telefonen, og skulle den forsvinne et øyeblikk blir jeg helt desperat og abstinensene melder seg. Jeg har blitt en narkoman og mobilen er mitt narkotikum. Facebook er selve heroinet, og jeg klarer meg ikke uten hyppige brukerdoser. Det er min portal til omverdenen. Det er så mye lettere å følge venner fra sofakroken via en PC, iført kosebukse og raggsokker, enn å invitere dem over. Da må man jo rydde huset først å gå til innkjøp av noe og servere. Nei, Facebook er den nye møteplassen. Jeg innbiller meg at jeg er sosial, men sannheten er at jeg er mindre sosial enn noen gang. Kveldene tilbringes på facebook.

Tenåringen har endelig tatt seg en tur hjem etter helgens festligheter, og jeg er spent på hva hun har opplevd. Hun sitter i sofakroken med beina godt trukket oppunder seg. I hånden holder hun mobiltelefonen og trykker ivrig. Jeg spør hvordan helgen har vært, men jeg får ikke noe svar... Jeg gjentar spørsmålet vel vitende om at jeg avbryter hennes viktige gjøremål. Lettere irritert svarer hun at det ikke har skjedd noe spesielt. Hun har vært borte i 2 netter, men oppsummeringen hun gir meg er over på 3 sekunder. Hun legger fra seg mobilen og logger på pc-en for å se enda en episode av «Supernatural». Hun dytter ørepluggene i ørene for ikke å forstyrre oss andre. Fysisk sitter hun i stuen, men mentalt har hun forlatt oss...

Middagen er klar og jeg roper til barna at det er mat, men ingen kommer.  Som periskopet på en ubåt slenger jeg øya inn i stua for å finne årsaken, mens jeg legger opp maten på middagstallerkenene. Tenåringen sitter på mobilen og knøttene spiller på Ipad-en. Jeg roper igjen, men ingenting skjer... Jeg prøver enda en gang, uten resultat. Rullegardina går ned og jeg freser mens jeg flekker tak i nettbrett og mobiltelefoner. Resultatet er tre drittsure unger rundt middagsbordet. Jeg er ikke alene om å være avhengig av elektroniske dupeditter, hele familien hadde trengt en plass på en avvenningsklinikk. Istedenfor å være tilstede og vie hverandre oppmerksomhet bruker vi tiden på våre digitale venner. Jeg er smertefullt klar over at majoriteten av dem ikke er venner som hadde stilt opp dersom jeg hadde trengt en varm skulder å gråte på. Mens jeg sjekker nyhetene på VG.no, hører jeg min 7-åring i det fjerne: «Mamma hører deg ikke, hun er opptatt med telefonen sin»... Mamma hørte! Kommentaren var mer effektiv enn et slag på kjeften. Det er på tide å ta grep. Juliet er klar for å innføre restriksjoner ved bruk av mobiltelefoner, datamaskiner, nettbrett og TV... Det er på tide å fokusere på det som virkelig betyr noe, familie.  Så..., beklager om jeg ikke tar telefonen når du ringer, jeg spiller Monopol med ungene og vil ikke forstyrres.

Juliet ♥


#samfunn #mammablogg #familie #facebook #iphone #mrsjuliet

#halden

 

 

 

GÅR DET MOT SKILSMISSE?

Midtlivskrisa! Før eller senere angriper den oss alle, og nå har 40 års krisa angrepet min kjære Romeo... Jeg er ikke lenger den eneste i familien som mimrer om svunne ungdomsår. Plutselig kommer den snikende og kitter til deg i bakhodet, og om du selv kanskje ikke er klar over at du er smittet så er det svært så synlig for omverdenen. Enkelte damer blir så frustrerte at de kjøper det korteste skjørtet i tenåringsbutikkene, eller begynner å gå i samme type klær som ungdommen i huset. Jeg er heldigvis ikke helt der. Jeg er bare lei meg for at min unge flotte hud, med glød og vitalitet, har blitt erstattet av en slappere og mer skrukkete hy. Som en pelikan, som samler fisk i sitt nebb, kaster jeg meg over alt som lover meg en rynke eller to mindre.

Mannfolka finner plutselig ut at de vil skille seg, og ikke lenge etter får vennene hans hilse på den nye flammen som nettopp har fått sin første mens. Mon tro hva disse mennene, som dropper sine fruer til fordel for yngre jenter, egentlig er på jakt etter? En likesinnet sjelevenn kan det da umulig være? Kanskje satser de alle kortene på å skaffe seg sin egen private hjelpepleier mens de ennå har draget? De trenger jo noen til å vaske truser, fulle av urin, når inkontinensproblemet melder seg og gebisset er besværlig å finne fordi brillene er gjenglemt på et lurt sted. I slike tilfeller er det lurt å ha en yngre dame som kan løse disse problemene. Vi jevngamle damer vil jo ha de samme problemene, så vi vil fungerer dårlig som assistenter. Eller er det bare et krampaktig forsøk på å holde seg fast i ungdommen? Vil man føle seg yngre av å ha en langt yngre kjæreste...? Kanskje selvfølelsen får en boost av at den yngre kjæresten henter et glass vann slik at han kan få knipset i seg kveldens dose Viagra? Du føler deg muligens som den tøffeste hingsten i hennes yngre venneflokk til tross for impotensproblemer?? Raske båter, sportsbiler og et medlemskap på spenst er et av de andre tegnene. Det sykles, jogges og løftes vekter som aldri før, mens kroppen eldes minutt for minutt uansett hvor mye man anstrenger seg...

Min kjære Romeo har aldri vært spesielt begeistret for sportslige aktiviteter, men da han var ung spilte han Iron Maiden og annen musikk i samme kategori. Selv om jeg har kjent ham siden ungdommen har han aldri spilt denne type musikk i voksen alder, heldigvis! Derfor ble overraskelsen stor når vi plutselig ikke kunne høre lyden fra TV-en i førsteetasje lenger. Romeo satt i toppetasjen og spilte Iron Maidens samlede verker, fra noe som må ha vært deres mest bråkete epoke. Glassrutene i vinduene sto og dirret og kaffen flyktet nærmest ut av kaffekoppen min da den trolig antok at onde krefter gjorde krav på huset...  Ungene så forskrekket på meg og med vidåpne øyne spurte de: «Hva i all verden er det pappa hører på?»

Det er 4 måneder til han blir 40 år og jeg forstår nå at det sikkert bare er et spørsmål om tid før han dukker opp i en svart T-skjorte med et fantastisk portrett av Eddie, Iron Maidens velkjente maskot, på. Den er ikke lang nok til å dekke navlen hans da han har pådratt seg en mage som tilsier en graviditet i 8 måned. Jeg blir vel snart byttet ut til fordel for ei langt  yngre dame med ring i nesa og svart neglelakk som tvinner tyggisen rundt fingrene... Om så ikke er tilfelle er det JEG som trenger en Viagra for å kunne tenne på den aldrende guttungen jeg for øyeblikket deler ekteseng med...

 

Overlever ekteskapet dette, overlever det alt...

Juliet ♥



#halden #familie #skilsmisse #mammablogg #mrsjuliet #midtlivskrise

 

INGEN SÅ MIN STORE BOMMERT...

 

Så var den over for denne gang..., julen. Roen har atter senket seg i de tusen hjem, og de endeløse køene av handlelystne nordmenn er borte. Flere tonn med ribbe, julepølser, stek, medisterkaker, pinnekjøtt og kalkun er fortært. Folk har tatt seg en nubbe med akevitt etterfulgt av en snodig grimase, som forteller at det egentlig ikke smaker spesielt godt, eller?  Barna har revet papiret av julegavene uten å bry seg nevneverdig om hva de fikk av hvem, for hvem har vel tid til å sjekke til- og fra-lappen?                                                                       

 I romjulen var køene av shoppingkåte nordmenn byttet ut med de byttegale. Lommeboken vrir seg i sult og nå i januar blir vi alle slanke, enten vi vil eller ikke... For de stakkars dyra, som med halen mellom beina overlevde nyttårsaften, betyr det derfor at det blir lite restemat å hente. De få kronene som ble igjen etter julehandelen brente vi opp på fyrverkeri.

Svoren ble som den ble, perfekt, svidd eller bare slapp.  Ble kanskje steka i overkant tørr, eller pinnekjøttet litt for salt? Er du så heldig at det bor en liten Hellstrøm i deg, slik at julematen ble så vidunderlig at den nesten burde plasseres i en glassmonter for å tilbes?

«Tre nøtter til Askepott» varmet opp stuene i det ganske land, etterfulgt av «Reisen til julestjernen».  Her i huset blir det ingen jul uten Askepott. «La la la la la...»  Det er vel den eneste filmen jeg har sett så mange ganger at jeg kan alle replikkene utenat. Den får imidlertid god konkurranse av «Dirty dancing», den flotte dansefilmen som gjorde Patrik Swayze til alle kvinners drømmemann. «Nobody puts Baby in a corner.» Jeg blir forelsket bare jeg tenker på den, og Romeo blir nærmest overfalt av en romatikksøkende kvinne som ikke klarer å la være å klå... Dans med meg Romeo, dans med meg! Kast meg opp i luften, fang meg som om jeg var en fjær. Gi meg et lidenskapelig kyss slik som Patrik Swayze ville gjort det med sin Baby... Bry deg ikke om at jeg veier 65 kg, men gjør det grasiøst, Romeo.

Avsporing!

La oss igjen fokusere på julehøytiden.  Julen..., et hyggelig minne for mange, men dessverre også en dyster tid for andre. Jeg føler meg privilegert som fikk lov til å feire den med mennesker jeg bryr meg om. I år mistet vi heldigvis ingen kjære og i min familie har vi heller aldri vært plaget av fyll og bråk, slik som enkelte andre dessverre opplever i denne høytiden. Helt problemfritt har det imidlertid ikke vært, skjønt det bare er bagateller i den store sammenhengen. At jeg hang opp julegardiner på kjøkkenet kort tid før svigermor kom på julemiddag, for å oppdage at jeg hadde kjøpt to ulike lengder, var en hendelse jeg gjerne skulle ha vært foruten. Men,... alt trenger vel ikke å være så innmari perfekt for at kvelden skal bli harmonisk og fin? At man i julestresset røsker med seg feil vare kan skje den beste. Svigermor kom og svigermor gikk, uten å kommentere sin svigerdatters bommert. Det er mulig hun la merke til det, men hun bemerket det i alle fall ikke. Det gjorde heller ikke Romeo... Jeg ropte til ham da han sto på kjøkkenet: « Hvordan synes du gardinene ble?» «Helt perfekt,» svarte han. «Bedre kan det jo slettes ikke bli,» tenkte jeg. Derfor lot jeg dem henge, som et eksperiment. Jeg ville finne ut hva gjestene og mannen egentlig legger merke til. All denne ryddingen og vaskingen er kanskje ikke nødvendig likevel? Jeg springer rundt som en ør høne før gjestene kommer, for å sjekke at alt ser bra ut. Når de innbudte har reist ligger jeg der som ei mørbanka flue, helt flat... kaputt. Denne lille testen lærte meg at de fleste ikke ser støvet på stikkontakten, eller om det er rent bak sofaen min. Det er bare sinnet mitt som prøver å innbille meg at alt rotet og støvet blir selvlysende hver gang det ringer på døren. Nei Juliet, senk skuldrene og ta livet som det faller seg. De kommer ikke hit for å sjekke at kjøkkenviften er rengjort. De kommer for hyggelig samvær, og da trenger ikke alt å være helt plettfritt. Et strøkent hjem er ikke nødvendigvis et godt hjem...                                                                 

Så kjære leser, jeg håper det nye året vil gi deg mye glede. Ta vare på dem du holder av. Stopp opp og pust med magen når stresset tar deg. Ta deg tid til å fokusere på de viktige tingene i livet. Stopp opp et sekund og studer et dalende snøfnugg. Livet er fullt av små vidunderligheter, nyt dem.

Godt nytt år.

Juliet ♥


#interiør  #mammablogg  #samfunn  #mrsjuliet  #halden  #personlig

 

DET ER JULAFTEN

 

Måtte svoren på juleribba di bli perfekt og pinnekjøttet akkurat passe salt...  Måtte neglelakken bli på neglene til selskapet starter og håret være samarbeidsvillig... Jeg krysser mine fingre for  at du ikke pådrar deg en kink når du barberer leggene og gir tærne den årlige julevasken... Ikke glem bikinilinjen selv om den er godt gjemt under kjole og nylonstrømper. Snuble nå ikke i det du raser rundt i huset rett før gjestene kommer og sjekker at alt er på sin plass... Pust med magen og senk skuldrene.  Det er ikke huset og maten som skaper den gode stemningen, det er menneskenes gode humør og varme som sprer glede. Tenk på at våre små mennesker skal minnes denne dagen med glede og ta godt vare på hverandre.

Lalalalalalalalalalaaaaaa lalaaalalaaaa lalalaaaaa... - Hvem sang synger jeg på?

Ingen jul uten Askepott...

Jeg sender dere alle en juleklem!

Kos dere :-)

Mrs Juliet ♥


#halden #juleribbe #pinnekjøtt #jul #mrsjuliet #julaften

 

NISSEN HAR DREPT JESUS...

 

Det er jul i stua og det står en nisse i hver eneste krok og i hvert eneste vindu. Denne mannen med det hvite skjegget, store magen og det lune smilet, og som har blitt selve symbolet på jul. Julesangene siver ut av Genevaanlegget i stua og Kurt Nilsens vakre toner fyller rommet sammen med en eim av varm gløgg. Stearinlysene varmer opp huset såpass at vi er nødt til å åpne et vindu eller to. På bordet står godsaker i form av pepperkaker, serinakaker og nissesjokoladefigurer. Det er høy kosefaktor på saueskinnet i sofakroken og idyllen er komplett. Julen har atter en gang kommet til Engeløkka. Alle gavene er i hus og roen har senket seg.  Men..., det er en vi har glemt å tenke på. Vi har glemt hovedpersonen, han som julen faktisk dreier seg om. Midt oppe i hele juleballetten har vi glemt Jesus. Blant 100 nisser finns ikke et eneste lite jesusbarn. Det er ikke Guds enbårne vi tenker på når julen nærmer seg. Vi tenker på kakene som skal bakes, nissene som skal ut av skapet, gavene som skal kjøpes inn og julematen som skal fylle spiskammeret... Vi tenker på sosialt samvær og er lykkelige over å kunne glede andre, men personen som julen faktisk handler om snakker vi ytterst lite om... «Han har jeg helt glemt»..., eller har jeg det? Det er nå han jeg sitter og skriver om, men det er nok kun fordi jeg fikk et snev av dårlig samvittighet over å ikke ha en eneste krybbe i huset...

 Nissen hadde i utgangspunktet ingenting med jul å gjøre, men flytter likevel inn i de tusen hjem og får hovedrollen hvert eneste år. Det er nissen som er jul, ikke Jesus. Hvorfor har det blitt slik? Kan det være fordi Jesus har gått ut på dato? Han er jo ikke spesielt hipp der han sprader rundt i sin lange hvite kjortel. Han byr heller ikke på særlig komfort i sin fars hus når «han» inviterer til julekonsert. Jeg skulle gjerne ha gått i kirken og hørt på en slik julekonsert, men kroppen hyler etter å få slippe. Jeg klarer ikke å sitte i rett vinkel på harde benker i over en time. Jeg får tresmak i baken og kroppen verker etter bare 15 minutter, dessverre... Men det er sikkert en flott opplevelse for dem som har tid til å finne veien til Guds hus midt i julerengjøringen. Selv brydde ikke Jesus seg så mye om rene hus, han ble jo født i en stall full av eselmøkk og halmstøv.

I motsetning til den lystige nissen som roper, «HO HO,» når han trer inn i rommet, slår Jesus rolig ut med sine armer eller går og holder et lam som han stryker på. Jeg har aldri hørt eller sett han le hverken på bilder eller film, jeg tror faktisk ikke han hadde humor...  Det verste av alt er at han glimrer med sitt fravær. Nissen derimot, han sprader rundt i gatene og på kjøpesentrene, han dukker opp på juletrefester og minner oss på sin eksistens i hver eneste butikk vi besøker. Jesus er som forduftet... Det blir som å sette Elvis og en unnselig gatemusiker opp mot hverandre. Det ville nok blitt ensomt rundt denne gatemusikanten når Elvis jobbet med hoftene mens han sang: «Amo chica, ahaha» i naborommet. Nissen har drept Jesus!... Det høres kanskje brutalt ut, men det er sant. På skolene blir det arrangert julefester hvor barna kan komme i nissedrakt og lue... Det spørs vel hvordan det hadde blitt mottatt dersom barna ble bedt om å komme i kjortel.  Hvem har vel lyst til å stå der å skinne av ren godhet med et svakt smil om munnen, når man kan være en nisse full av latter og ablegøyer?  Så da er det kanskje ikke så rart at hovedpersonen blir glemt?  Siden 900-tallet har vi feiret jul til ære for Kristi fødsel. Det er kun i nyere tid at nissen har tatt del i tradisjonen, men til gjengjeld har denne figuren danket ut Jesus på få år. Mange vil kanskje si at grunnen til at jesusbarnet ikke er blant julepynten deres er ganske enkelt fordi de ikke er kristne, altså fordi de ikke tror på ham... Nissen tror du altså på?

 

Jeg får skynde meg å si: «Gratulerer med den 24. desember, Jesus». Vær så snill å tilgi meg om jeg glemmer å gjenta det på din store dag... Da venter vi nemlig på nissen.

Mrs Juliet ♥

 

#jul #samfunn #mammablogg #mrsjuliet #halden #nisser

 

FELLESDUSJEN AVSLØRER ALT

 

Debatten om at ungdommen skal være nødt til å dusje i fellesdusj raser på Nettavisen og i den forbindelse reiser mine tanker tilbake til en svunnen tid, til den gangen jeg sto på terskelen mellom barndom og ungdom. Jeg var ikke av dem som ble tidligst utviklet, men heller ikke blant de siste... Jeg husker det var pinlig å kle av seg foran klassevenninnene med et bryst så flatt at en islagt innsjø i forhold ville fremstått som kupert terreng, særlig når de andre jentene hadde utviklet gedigne bryster, store som druer. Det å gå inn i dusjen med et hårløst kjønn, i en alder av tretten, var heller ikke særlig stas. Man kunne føle medelevenes kikkerter måle deg opp og ned. Det var ikke bedre å gå i fellesdusjen den gang jeg var ung. Jeg verket etter at prosessen skulle starte. Sokker ble puttet under genseren og daglig kjente jeg etter om det fantes en liten ert av et bryst langt der inne mellom ribbeina, under brystvortene. Mensen var et hett tema og flere av jentene farte nok med en løgn eller to om blodige truser. Vi var i en viktig fase av livet og vi holdt et godt øye med hverandre. Selv studerte jeg trusene mine med lupe ved hvert eneste dobesøk. Var det ikke en liten bloddråpe jeg skimtet der nede mellom to bomullsfibre? Var det kanskje noe på gang? Jeg gikk i lengre tid og følte at noe var i gjære. Hadde jeg menstruasjonssmerter tro? Dessverre tok det fryktelig lang tid, og jeg var redd for at den aldri ville bryte ut. Bedre ble det ikke av at mine eldre søstre fikk besøk av kjekke «menn» på hele femten år. Jeg var fryktelig forelsket i en av dem, og jeg var overbevist om at det var min flate brystkasse som var skyld i at han heller ville ha min søsters mer modne venninne. Jeg opplevde min første kjærlighetssorg og jeg var så sjalu at jeg ikke visste hvilket bein jeg skulle stå på. Hadde jeg bare hatt duvende bryster... 

 - I en alder av tolv år hadde jeg ikke engang et bitte lite fjon på vulva, og jeg hadde ingen planer om at omverdenen skulle få vite dette. Jeg gikk sidelengs inn i dusjen og håpet at de andre jentene ikke la merke til meg. Jeg husker med gru en gang jeg, i 10 års alder, skulle på det lokale svømmeanlegget for å bade. Mine 2 søstre er 2 år eldre enn meg, og tidligere utviklet, så de hadde begynnende hårvekst og bryster. For ikke å være noe dårligere satt jeg meg ned på barnerommet og skamklippet en av mine platinablonde dukker. Hun måtte ofre håret som skulle pryde mitt kjønn. «Hår er hår,» tenkte jeg, og at jeg var brunette tenkte jeg ikke på som avslørende i det hele tatt. Jeg limte det på slik at det stakk godt ut på to sider av bikinitrusa. Det var viktig at folk kunne se at jeg var en kvinne og ikke et barn. Jeg puttet så mye hår i trusa at det like godt kunne se ut som at jeg hadde skiftet kjønn. Verden skulle aldri tvile på at jeg var svært så godt begrodd nedentil, for det var jo selve symbolet på modenhet. I bikinioverdelen puttet jeg to store baller med bomull. Jeg gikk fra å være et barn til å bli en kvinne på få minutter, instant woman. Jeg var klar til å entre bassenget og jeg hadde allerede spanet inn et par kjekke gutter... Jeg ålte meg rundt som krysning mellom en oter og en bever i bassenget og sørget for at mine nye bryster var mer over enn under vann, for godt synlig skulle de være. Dessverre oppdaget jeg i overkant for sent at jeg plutselig bare hadde ett bryst igjen..., det andre hang halvveis på utsiden av bikinioverdelen. En klissvåt lang og tung strimmel av bomull hang nedover magen min. Dette var dessverre et scenario jeg som korttenkt 10 åring ikke hadde klart å forutse. Bedre ble det ikke da jeg forlot bassenget med gult plastikkhår hengende nedover lårene. Skolelim er upålitelig vare... Jeg var avslørt, så her var det bare å komme seg hjem i en fart...

 Men en dag kom den, den etterlengtende menstruasjonen. Beviset på at jeg var en dame.  Men bare 6 måneder etter at jeg hadde fått den for første gang angret jeg på at jeg hadde gått og gledet meg. Håret som til slutt dekte mitt kjønn og vel så det, med mørke krøller, har jeg i snart 30 år jobbet iherdig med å bli kvitt igjen.  Alt dette som beviser at jeg er blitt en fullverdig kvinne skulle jeg nå gjerne ha vært foruten. 3 barn er født og mensen er nå kun et besværlig onde.  Kjønnshåret vokser over sine bredder og må trimmes daglig.  Her brukes alltid høvel da jeg som 15 åring erfarte at jeg absolutt ikke tåler hårfjerningskrem. Etter en behandling endte jeg nemlig opp med åpne sår i armhulene og et skinnflådd venusberg. Har ikke turt å prøve siden.

Jeg forstår så godt hvorfor ungdommen avskyr fellesdusjen. Den avslører alt, og enkelte hemmeligheter vil man gjerne ha for seg selv. Ikke alle dyrker naturisme...

Mrs Juliet ♥

 



 



#mammablogg #samfunn #ungdom #fellesdusj #personlig #halden

 

ÅRETS JULEPRESANG

Da har jeg prøvd Allfoto.no for første gang. Dette er en nettbutikk med massevis av fotorelaterte produkter, og for en fotoentusiast som meg blir det som en tur i godtebutikken. Her kan jeg få favorittbildene mine på lerret, aluminiumsplater og akrylglass. Jeg har lenge hatt lyst på et portrett jeg tok av min datter på akryl eller aluminium, i størrelsen 70x100, men jeg er usikker på hva som blir finest. Mens jeg sitter og dveler faller valget på et personlig mobildeksel. Dermed får hun pryde min Iphone så lenge mens jeg bestemmer meg. Dette blir årets julepresang til meg selv. Er produktet bra, kan det nok fort hende at det vanker personlige mobildeksler til hele familien. 109 kr er en helt akseptabel pris med tanke på at konkurrentene forlanger rundt 200-lappen.  Butikken har gode kundevurderinger, så jeg regner med at produktene er av bra kvalitet. En utskrift på 100x70 koster ca. 1500 kroner, noe som er en anselig sum penger men likevel mye billigere enn hos tilvarende konkurrent. Har du kjennskap til foto på aluminium eller akrylglass vil jeg gjerne høre dine erfaringer, da jeg har litt vansker med å bestemme meg. «Akryl eller Aluminium, thats the question»J Jeg har mange insektbilder som også fortjener sin plass på veggen...

 

  Nå venter jeg i spenning på mobildekselet som kommer i posten.

 

Mrs Juliet  ♥

 





 

HVA ER GALT MED NESTEKJÆRLIGHET?

 

Hvorfor må det en tragedie til for at enkelte skal vise omsorg for  sine medmennesker? Hvorfor har det seg sånn at et barn som blir mobbet eller tråkket på av andre barn blir oversett av de voksne? Hvor blir det av nestekjærligheten i slike situasjoner? Ved å stikke hodet i sanden som en struts når en ubehagelig situasjon oppstår, som ikke omhandler ditt eget barn, viser man kun kynisme og feighet.

Mitt forrige innlegg, «Vår datter boikottet venninnens bursdag,» vakte reaksjoner på godt og vondt.
Ser at noen reagerer på «bursdagshysteriet om dagen», og til disse må det sies at bursdag bare er en av flere situasjoner der ekskludering forekommer. Hvem husker ikke h*n som stod igjen til sist når de to beste i f.eks kanonball hadde valgt lagene sine. Det var en til overs, men selv om det gjorde at det ene laget fikk flertall, ville ingen ha h*n. Det endte gjerne med: «OK, jeg får ta h*n da, sukk...»

Mange konkluderte før de engang hadde lest innlegget. Jeg skal være enig i at overskriften alene kunne virke provoserende, men det var dessverre en nødvendighet... I dette tilfellet var ikke jenta som ble ekskludert en mobber, hun hadde bare levd sine første leveår i et annet miljø. Hun var relativt ny i klassen og hadde litt problemer med å komme inn i varmen. Hun ble ikke ertet av jentene i klassen, hun var bare ikke velkommen i denne bursdagen. Hun ble med andre ord utsatt for en form for taus mobbing. Jeg kunne valgt å gjøre som mange andre foreldre i en slik sammenheng, lukket øynene. Det var tross alt ikke min datter som ble ekskludert eller følte smerten av å stå utenfor det gode selskap. Jeg valgte likevel å agere, jeg valgte å bry meg om... Jeg gjorde det fordi jeg oppfattet hva som var i ferd med å skje og følte at det var min plikt å si i fra. Enhver ansvarsbevisst voksen bør ta tak i slike situasjoner å guide barna i riktig retning. Hva var galt i å vise denne jenta at hun hadde mennesker rundt seg som ikke støttet denne formen for mobbing? Vi ringte direkte til de som arrangerte denne bursdagen, men fikk beskjed av foreldrene at jenta fikk bestemme selv hvem hun ville be og ikke. Vel, det er helt greit, men da valgte vi å melde avbud.

Min datter sto støtt blant sine medelever og hun var utvalgt til fredsmekler på skolen sin. Det var derfor ingen risiko for at hun skulle bli uthengt når vi, i samråd med henne, valgte å boikotte denne bursdagen. Det var ikke et slikt klassemiljø vi ønsket for barna våre. Vi var til slutt ikke de eneste som boikottet denne bursdagen. Det var flere som hengte seg på og det var det som til slutt gjorde at bursdagsjenta valgte å bøye av og inviterte den nye jenta likevel. Alle jentene gikk, inkludert vår datter, og festen ble hyggelig for alle.

Jeg er glad for det samholdet foreldrene i klassen viste i denne saken. Kanskje lærte barna en ting eller to hva gjelder etikk og moral også. Vi gikk aktivt inn for at alle barna skulle ha det bra. Små barn ser ikke konsekvenser av sine handlinger, derfor kan de ikke overlates til seg selv. Foreldre er nødt til å engasjere seg i barna sine.

Enkelte mener at noen unger er bråkmakere og jeg er så enig. Enkelte barn er fryktelig krevende. Noen har en diagnose som forklarer dets oppførsel mens andre har blitt overlatt til å oppdra seg selv. I slike tilfeller må man kunne inkludere likevel, men man kan be om at foreldrene også blir med. Vi må ikke glemme at det er vi voksne som bestemmer. Det er vi som setter grenser for hva som er tillatt i våre hjem og dette må alle gjestene respektere. Dersom barnet overser en advarsel eller to har man faktisk lov å si: « Dette er mitt hjem og her er det mine regler som gjelder. Dersom du ikke vil forholde deg til mine regler må du dessverre reise hjem.» Gi barnet et valg. Jeg er ganske sikkert på at et normalt, frisk barn vil oppføre seg litt bedre.

Jeg ser ikke noe galt i å slå ring rundt de som trenger det. Jeg ser bare fordeler med å bo i et inkluderende samfunn der vi alle tar en del av ansvaret for at alle skal ha det godt.  Jeg blir rett og slett helt målløs av at enkelte mener jeg ikke skulle brydd meg, men latt barna ordne opp selv. Hvilket samfunn får vi da om vi skal la barna ta avgjørelsene alene og hva er galt i å vise litt nestekjærlighet? Det handler ikke om å bry seg med..., det handler om - Å BRY SEG OM.

Mrs Juliet 

  



#samfunn #mrsjuliet #fest #barn #mammablogg #halden #Bursdagsfeiring

 

VÅR DATTER BOIKOTTET VENNINNENS BURSDAG.

 

Jeg leste med GRU om de stakkars guttene som smertefullt fikk oppleve at alle gjestene deres uteble. De kommer nok ALDRI til å glemme det, og vil mest sannsynlig grue seg til å invitere til fest i fremtiden. - Nå er det på høy tid at foreldre våkner opp av facebookdvalen og heller følger med på hva som skjer rundt seg. Er du så forbanna viktig og opptatt at du ikke kan respondere på en invitasjon dine barn har fått? Hva om dette hadde handlet om DITT barns bursdagsfeiring, eller hva om det hadde vært DIN fest? Hadde folk i det minste meldt avbud, kunne guttenes foreldre ha skånet dem fra å havne i denne triste situasjonen.

Mine barn kunne bare ha prøvd å oppføre seg slik mot andre barn. Ser jeg tegn til dårlig oppførsel slår jeg hardt ned på det med en gang. Vi har nulltoleranse når det gjelder mobbing og ekskludering. Her går vi i bursdag selv om vi strengt tatt ikke vil.

For noen år siden var vår datter invitert i jentebursdag til en klassevenninne. Hun gledet seg stort og gave var kjøpt inn. Det var imidlertid noe som plaget henne og under middagen fortalte hun at det var èn jente i klassen som IKKE var invitert. Slikt får Mrs Juliet til å se rødt. Jeg blir rett og slett forbannet på foreldre som tillater slikt.

Dette resulterte i at vår datter ikke fikk lov av oss å gå i dette selskapet. Hun måtte melde avbud i solidaritet til den ekskluderte jenta. Vi hev oss på telefonen til jentas foreldre og fortalte at vårt barn ikke fikk komme på grunn av den dårlige behandlingen av klassevenninnen.

Min datter var selvfølgelig lei seg for hun hadde gledet seg stort til denne festen. Samtidig var hun enig i at det var synd på jenta som ikke var velkommen. Hun hadde forsøkt å overtale bursdagsbarnet til å invitere alle, for hun vet hvordan det føles å bli ekskludert... Vi følte at dette var en nødvendighet, for dersom ingen agerer vil man heller ikke få slutt på denne formen for mobbing.

I tillegg kontaktet vi andre foreldre i klassen i håp om at de også ville engasjere seg, noe de gjorde. Sammen ble vi sterke og resultatet uteble ikke. Den uthengte jenta fikk en invitasjon til bursdagen, takket ja og festen ble gjennomført uten at noen ble tråkket på.

Som foreldre har vi faktisk et ansvar. Lukk ikke øynene selv om det ikke er ditt eget barn som blir dårlig behandlet. Saken er nemlig den at det like gjerne kunne vært ditt barn. Hadde du ikke da satt pris på at andre foreldre kom på banen for deg og ditt barns skyld?

For en del år siden ble datteren min utsatt for noe lignende.  En «venninne» i nabolaget spurte henne om hun ville hjelpe henne å skrive invitasjonene til bursdagsfesten sin. Hun hjalp gjerne til, og skrev til og med sin egen invitasjon. Problemet var bare at hun aldri fikk den. To dager senere, da invitasjonene ble gitt ut, var hun den eneste som ikke ble invitert.

Som mor var det grufullt å se henne gå og sparke i grusen mens de andre jentene i gata var på fest. Jeg hadde så vondt av henne at jeg ikke visste hvilket ben jeg skulle stå på. På den tiden hadde vi bare bodd i nabolaget ett par år, og jeg hadde dessverre ikke nok ben i nesa til å troppe opp på trappa til jentas foreldre for å spørre om de syntes dette var akseptabel oppførsel av deres datter.

Er folk virkelig så kyniske at de ikke bryr seg om hva de påfører andre mennesker av smerte? Vel, jeg har lært meg å stå opp for det jeg mener og jeg sier omgående ifra om slike situasjoner. Folk bør skjerpe seg.  Oppskriften på et godt samfunn er å engasjere seg i sine medmennesker og vise omsorg for hverandre. Det har vi alt å vinne på.

Neste år håper jeg guttene får fullt hus om de tør å gjøre et nytt forsøk på invitere til fest...

Takket være ignorante foreldre og uomtenksomme barn har de nå fått ett sår på sjelen som trolig aldri  vil leges...

I dette huset tolererer vi ikke slik oppførsel. Det håper jeg heller ikke DU gjør.

Jeg sender en klem til dem begge...

 

 

MrsJuliet    ♥

 

Happy birthday... 


#samfunn #mammablogg #personlig #fest #bursdag #barn #mobbing

 

 

 

 

 

 



I USA HADDE BLADET «ROMANTIKK» BLITT SAKSØKT...

 

Og JEG hadde stått først i køen... Da jeg var ung lå jeg paddeflat og siklende til Romantikks våte kjærlighetshistorier. ( Romantikk var bladet alle jenter MÅTTE ha på 80-90-tallet.) Lidenskapen sto i høysetet, og jeg levde meg inn i hver eneste kvinnelige rolle i blad etter blad. Det eneste som gav meg ett snev av virkelighetsfølelse var spalten «Mitt første kyss,» som gjerne handlet om ekle, våte kyss, tunger og drøvel. Slik var jo ikke virkeligheten, eller??

Endelig satte vi kursen mot Lisebergs romantiske Julemarked, Romeo, jeg og et kjært vennepar. Vi skulle på kjærestetur, derfor svingte fruen høvelen litt ekstra denne morgenen. Jeg hadde skyhøye forventninger til kvelden som skulle komme. I flere uker hadde jeg hintet om sprudlende dråper, omkranset av isbiter, i en bøtte av tinn. Den skulle stå på hotellrommet idet vi ankom rommet for kvelden. På sengen skulle det ligge en liten gave , og den skulle inneholde et lekkert undertøysett innpakket i silkepapir. Jeg så frem til noen timer i en romantisk film, der JEG var hovedpersonen. Jeg var kvinnen Romeo begjærte så inderlig. Hans skjelvende fingre skulle kneppe opp blusen min, sakte, mens han så meg dypt inn i øynene i det hans varme lepper møtte mine... Vel, det var nå slik det sto beskrevet i Romantikk.

 Ettersom jeg hadde skrevet en ønskeliste for et fantastisk opphold, regnet jeg med at alt kom til å gå etter planen. Dette kunne ikke slå feil. Jeg kjente en underlig følelse i den nedre regionen da vi suste nedover motorveien. «Såpass,» tenkte jeg... Selv eggstokkene er forventningsfulle. Dessverre forsvant denne pirrende følelsen ved første toalettbesøk på en bensinstasjon. OK, så var det bare en overfylt blære, men i løpet av kvelden skulle hun nok våkne til liv.

 Vel fremme, innlosjert på barken Vikings flotte lugar i baugen på skipet, tok vi kål på venneparets vinflaske. Deretter satte vi kursen mot Liseberg for julestemning og romantisk middag. I disse julebordstider var imidlertid de beste restaurantene fullbooket, så vi fant oss tilslutt en plass blant alle barnefamiliene på Järnvägshuset. Like romantisk som en saloon i en spagettiwestern-film. På min høyre side satt to små krølltopper med kjeften full av ketchup og pommes frites. Det var ikke helt dette jeg hadde drømt om, men...middagen var i det minste god. Sulten som jeg var gaflet jeg i meg hele herligheten, den bakte rotfrukten, løken og det hele.  30 minutter senere begynte kaninforet å gjære, slik som i kompostbingen nederst i hagen, og kolikken meldte sin ankomst.  Fruen krøket seg som en gammel grandtante langs Lisebergs romantiske gater og alleer. Når man er omkranset av tusenvis av mennesker er det vanskelig å finne en bortgjemt krok, der det passer seg å slippe en fis eller femti...  Og toalettene er jo laget slik at man like gjerne kunne sluppet fjerten i en mikrofon på Telenor Arena. Det er utrolig hvilken akustikk det blir på slike rom...

Tilbake på hotellrommet ga heldigvis magesmertene seg og Juliet ville i seng. Problemet var at det nå var fem timer siden vi inntok vårt siste måltid, og det er svært viktig at fruens blodsukker holdes over et kritisk lavnivå. Jakten på nattmat begynte. Etter superservice fra Patrik, en av hotellets ansatte, fikk vi lokalisert en pizzeria med utkjøring til kl. 0600. Kveldens grand finale var reddet, og pizza ble bestilt og betalt på nett. Tiden gikk og en time senere purret vi på pizzabudet. Joda han var på vei, men hadde ingen anelse om hvor hotellet lå. Romeo måtte ut i regnet på jakt etter kureren, og 01.30, halvannet time etter bestilling, var min kjære tilbake med lunken pizza. Vi samlet oss i vennenes hotellseng for å innta herremåltidet, for bord fantes det ikke på hotellrommet. Til Juliets store forskrekkelse var ikke pizzaen skåret opp i biter. Så da satt vi her da, alle fire, og skulle dele pizza med bare nevene... Med ett følte jeg meg som en neandertaler, for dette var ikke spesielt grasiøst.

Da vi omsider havnet på vårt eget rom fant jeg verken champagne eller gave. På sengen lå to frottebadekåper som helt tydelig hadde hatt sine glansdager, hullete og utvasket. Ikke akkurat noe å ikle seg når man skal gjøre et forsøk på å være sexy... Nei, her var det bare å ta av seg klærne selv og hoppe til sengs i en slitt, gammel truse.

 

Hvorfor går ting aldri i henhold til planen?        -Jeg skulle ønske jeg bodde i USA...

Juliet ♥

 


Fjonge fruers mareritt...




Lugaren - Hvor er gaven og champagnen?


Utslitt men lykkelig... ♥

 

#mammablogg #sex #samliv #ekteskap #personlig #bilder #Gøteborg #julemarked

#Liseberg #halden #mrsjuliet

 

PAKKEKALENDEREN GJØR MEG ULYKKELIG...

Så er vi her igjen. Det er desember og Facebook svømmer over med bilder av store og overdådige pakkekalendere. Den ene overgår den andre og det blir verre og verre for hvert år som går...  Akkurat nå er jeg glad for at det er 13 års aldersgrense på facebook.  Jeg kan ikke noe for det, men tankene mine går til de barna som ikke har noen kalender. I 24 dager kommer de til å grue seg til å gå på skolen, for det er liten tvil om at ett av barnas store samtaleemner i disse dager dreier seg om dagens innhold i pakkekalenderen. Jeg får vondt innvendig og jeg kan nærmest høre hvordan barna håner de som ikke fikk noe fint. Jeg hører ordene: «Hva,? har du ikke pakkekalender?» Det er så mye overfladisk prat om å få slutt på mobbingen, men disse kalenderne, som har blitt så populære, er med på å skape mer mobbing og større forskjeller blant barna.  - Jeg er med på å gjøre andre barn vondt, og det liker jeg dårlig... Jeg skaper frustrasjon og en følelse av utilstrekkelighet hos foreldre som ikke har råd til å bruke penger på slikt. - Hvilke holdninger overfører jeg til mine barn, som de igjen skal føre videre til sine? Hva dreier julen seg egentlig om? Er det virkelig store, dyre gaver som gjør barna lykkelige? Den beste julegaven jeg gir er en middag til 80 kr til en som gruer seg til jul. Jeg sender mer enn èn sms til kirkens bymisjon, og det føles godt.

I et desperat forsøk på å bøte på min egen dårlige samvittighet, over å overlesse barna med materielle ting mens andre ikke har noe, tar jeg en alvorsprat med mine barn.  Jeg forteller dem at mange sliter økonomisk, og at mange barn ikke engang får en eneste julegave under treet. Jeg prøver forsiktig å antyde at vi kjøper en mindre gave til hverandre og heller bruker pengene på gaver til de som ikke får noen. Til stor glede er barna enige. «Vi blir fornøyde med en liten Ipad», sier de, for barna ønsker seg ikke lenger en liten dukke eller en racerbil. De setter heller ikke pris på tingene sine. Skulle noe gå i stykker løfter de på skuldrene og sier: «Vi får kjøpe ny.» De har ønsker for mange tusen kroner og de forventer at de blir innfridd. Vi har kun oss selv å takke, for det er vi som har skapt disse forventningene. Jeg er  takknemlig for at jeg er gift med en snill mann, for hadde jeg vært aleneforsørger for barna hadde jeg vært en av dem som ikke har det så greit. Da hadde barna blitt tvunget til å ta til takke med lite. Det er ingen selvfølge at mine barn får muligheten til å gi sine egne barn slike luksusgjenstander som de selv har blitt vane med å få. Og slik vi nå oppdrar dem, vil fallet bli desto større for dem om de havner i vanskelige økonomiske situasjoner. De blir opplærte til å tro at lykken består i økonomisk velstand og materielle goder, og presset på dem øker.

 Dette er ikke lykke for meg! Jeg vil ikke bli med på denne karusellen lenger. Jeg har for lengst tapt konkurransen om å være moren som lager den gjeveste kalenderen til sine barn. Jeg vil at livet skal inneholde noe mer verdifullt enn et konstant jag etter nye duppeditter som blir gjemt bort i et skap for å støve ned ? Jeg tenker tilbake på min avdøde far. Jeg kan telle på èn hånd det han gav meg av gaver mens han levde. Og det lille han gav meg har ingen verdi. Det jeg derimot husker er fisketurene vi hadde, og de gangene han tok seg tid til å leke med oss barna. Det er dette jeg sitter igjen med verdifulle minner av og det er dette jeg savner...

Jeg letter på trykket til Romeo, og han er enig. Til neste år er det slutt på pakkekalenderen her i huset. Vi skal heller lage en familiekalender. En kalender som inneholder kvalitetstid med barna i 24 dager. Den skal inneholde turer i skog og mark, pølsegrilling, kakebaking, hobbykvelder og spillekvelder. Den skal inneholde 24 dager med familieidyll og jeg tror barna vil sitte igjen med gode minner. Om jeg spør dem hva de fikk i julekalenderen i fjor, husker de ikke engang halvparten. De husker derimot kakebakingen, hoggingen av fjorårets juletre og julemusikken som fylte stuen med vakre toner.

-Årets julekalender er på plass og den gjør meg ulykkelig, men jeg ser fram til planleggingen av neste års kalender. Jeg håper familie og venner vil være med på å planlegge hyggestunder jeg kan overraske barna med i julen 2014.

Barna ble henrykte over forslaget om en familiekalender istedenfor pakkekalendere, heldigvis...   Det er på tide å fokusere på viktigere ting i livet enn på det materielle.

Jeg gleder meg <3

 

GOD ADVENTSTID!

Juliet ♥



#mrsjuliet #pakkekalender #hverdag #jul #samfunn #mammablogg #halden




 

HJEMMEBESØK AV LOVENS LANGE ARM...

 Har du noen gang trosset veitrafikkloven og selv bestemt forsvarlig fart på veistrekningen du har befunnet deg på? Det har jeg... Det sure er at det stod en «paparazzi» i veikanten og knipset meg, uten min tillatelse. Vi har nok, med stor sannsynlighet, alle kjørt for fort en eller annen gang. Har vi ikke? Du vet, når du er bare fem minutter for sent ute. Disse fem minuttene er det lett å tro at man kan hente inn. Noen vet også hvordan det svir når boten ramler ned i postkassen etter så lang tid at du faktisk har glemt hele incidenten. Jeg er en av dem, men jeg føler meg uskyldig dømt. Jeg var i en svært viktig samtale om gutter med min kjære tenåringsdatter. Jeg mente på ingen måte å bryte loven og syns jeg burde blitt tilgitt på stedet...
-Jeg hadde hentet henne i byen og vi var begge svært ivrige i samtalen. Derfor oppdaget jeg heller ikke at bilen hadde begynt å akselerere av seg selv, helt uten min tillatelse. Den hadde rett og slett tatt skjea i egen hånd, slik at vi jentene kunne konsentrere oss om viktigere ting. Etter å ha forsert Knivsøtoppen ble jeg plutselig truffet av et forferdelig sterkt lys, midt i ansiktet... Heldigvis var jeg ikledd et monster av noen solbriller, som med nød og neppe gjorde at jeg unngikk en real sveiseblink. Så, hva gjør jeg? Vel, bilen er ikke registrert i mitt navn, og jeg er ikke i form til en reprimande når jeg kommer hjem og må fortelle at den allerede slunkne sparebøssen snart kommer til å skrike av sult...

Jeg holder kjeft. Jeg håper problemet skal forsvinne av seg selv.

Månedene gikk...

- Plutselig en dag kommer Romeo tuslende inn med posten i hånden og vifter en ekkel lapp opp i fleisen min... «Hva! Har du gjort noe galt»? Sier jeg strengt. «Nei, men det har du,» svarer han. «De ber meg komme ned på politikammeret å ta en titt på bildet for om mulig å identifisere føreren av bilen, som er en kvinne.»

Dette er tydeligvis vanlig prosedyre når det er åpenbart at føreren av bilen og eier ikke er en og samme. I vårt tilfelle kunne de tydelig se at den kvinnelige sjåføren umulig kunne være en mann.

« Jeg har da slettes ikke kjørt for fort...»  - Jeg ser på ham med mitt vakreste blikk og vifter vilt med vippene, slik at selv Bambi ville blitt forlegen. «Det må ha vært en av venninnene mine, jeg har lånt bort bilen ved mange anledninger. Jeg har ingen anelse om hvem av dem det er.»

Etter flere uker fikk Romeo en telefon fra Halden politikammer. De lurte på om han hadde glemt dem. UPS! Romeo lovte at han skulle komme ned i løpet av noen dager...    - Men Romeo glemte og ukene raste avgårde.

Plutselig rygger det en politibil inn i gården vår. «Herregud, hva gjør de her?» roper jeg til Romeo og gjemmer meg bak gardinene. «Hva har du gjort? - Hva tror du nabofrua sier når hun ser en politibil i gården vår?? Jezzuz, vi kommer til å bli snakkis på bygda. Gå ut, Romeo» -Han går ut mens jeg nysgjerrig, forsiktig og lydløst stikker nesa si bort til vinduet. Politimannen holder en konvolutt i hånden som han gir til Romeo. Romeo ser på innholdet og med ett snur de seg mot meg, som nå har hele trynet godt klistret til den gjennomsiktige glassflaten.-  Jeg hiver meg ned på gulvet, men det er for sent. Jeg hører det slår i bildøren og politiet forlater eiendommen. Inn kommer Romeo «Øy! Den der kan du ikke lure deg unna. Selv bak de digre solbrillene er det helt tydelig hvem synderen er. Vi så det begge to, siden du sto limet til vinduet.»

Så er det kanskje like greit å si det som det er, først som sist. Sannheten kommer visst alltid for en dag.  Jeg vet ærlig talt ikke hva som er verst jeg. Å få kjeft av Romeo, eller å gi nabofrua noe å spre på bygda. Tror jeg foretrekker det første...

Juliet  ♥

Flaks jeg ikke ble lagt i jern... Da måtte de i det minste ha hatt rosa pels :-D




 

NÅ BLIR JEG MILLIONÆR, RIP MR FJÆRE <3

I dag fikk jeg denne hemmelige meldingen i innboksen... - Jeg deler hendelsen med dere men forventer at dere holder korta tett til brystet... Nå blir det Botox, jenter :-D

-God dag , og hvordan har du det ?

Mitt budskap kan komme til deg som en overraskelse . Ikke bekymre deg så jeg var helt overbevist om å skrive til deg. Jeg håpet at du ikke vil utsette eller forråde denne tilliten og trygg på at jeg er i ferd med å hvile på deg til gjensidig fordel for våre familier og mindre privilegerte .

Jeg trenger din type forståelse og hjelp til å legge beslag og overføring av fond innskudd på (us $ 5,300,000 ), som etterlatt av min avdøde klient Mr. H. Fjære, som døde sammen med sin familie i en forferdelig bilulykke på August 2011 . Jeg vil at venstre fond som skal overføres til deg som sin nærmeste pårørende , før det blir konfiskert av den utøvende tjenestemenn i Finance selskapet her .

Jeg kontaktet deg inn i denne saken på grunn av at du har samme etternavn med min avdøde client.Therefore , vil jeg gjøre alle nødvendige opplysninger kjent for deg for din bedre forståelse av denne påstanden som jeg venter å høre fra deg .

Vennligst kontakt meg snarest på ( edwinkossipascal@hotmail.com ) eller gi meg din e - post adresse for mer detaljert informasjon om dette prosjektet / krav .

Med vennlig hilsen,

Edwin Pascal ( Esq )


Og selvfølgelig responderte jeg ;-)

 

Hei, Edwin!

Takk for at du kontaktet meg. Jeg skjønner godt alvorligheten i dette, men siden jeg egentlig er en hemmelig agent må overføring av midlene til meg skje på følgende måte: Dere må komme seilende inn fjorden nattestid, stille som mus. Pengene dytter dere i en vanntett bag som dere har hengende etter båten i synkeline. Dersom tollerne stopper dere, så har dere vært på nattdykk. Fyll derfor båten med dykkerutstyr. Denne planen er vanntett. Send meg ett bilde når dere har skaffet nødvendig utstyr. Bruk gjerne av midlene til å kjøpe en svært stillegående påhengsmotor. Ro de siste 2 sjømilene inn til den røde sjøboden og gjem bagen der. Jeg kan dessverre ikke møte dere personlig da min identitet kan bli avslørt. Når bagen er vel plassert, signaliserer dere følgende med morse: "Fisken er kroket." Deretter forlater dere stedet umiddelbart.

 

Jeg forventer snarlig tilbakemelding, før USA forstår at det foregår noe fuffens...

 

Juliet ♥

Skal bestille drømmejolla

#halden #økonomi #svindel #humor #yacht #hverdag #millionær

 


PERFEKT ANTREKK TIL JULEBORDET...

 

 

 

Shopping til glede eller besvær? - Jeg ankommer kjøpesenteret i svært godt humør. Lipglossen er på plass og fruen føler seg noenlunde i form. Jeg er ute etter et antrekk til en spesiell anledning. Det er julebordsesong.

 Allerede etter noen få runder i forhåndsutvalgte butikker begynner kroppen å protestere. Kombinasjonen med høye hæler og en nakkeskade er dårlig, men å loffe rundt i lave sko er helt utenkelig. Jeg er så kort i drittfallet at jeg trenger de ekstra centimeterne skoene gir meg. Dessuten har de en slankende effekt. Jeg biter tennene sammen og overser kroppens faresignaler. I vesken ligger Voltaren og Paralgin, klar til å yte førstehjelp om det skulle være nødvendig.

 Jeg står og beundrer en kort, fasongsydd kjole. Lekker, men den er for trang. Jeg vet av erfaring at strømpestrikken deler magen på midten, og det ser absolutt ikke lekkert ut. Jeg kan rette meg opp og holde magen inne, men etter et par øl har dette forlatt hukommelsen og fruen blir slapp i holdningen. Magen ramler ned, skuldrene faller forover, ryggen krummes lett og de høye skoene, som skal løfte meg opp i tynnere luft, er for lengst slengt i en krok. Nå er det plutselig strømpelesten som er prikken over antrekket... Ikke vil jeg virke desperat heller. Det er vanskelig å vite hva som er greit å ikle seg når man har passert førr. Lårkort er sprekt, men det tar seg kanskje ikke ut å gå med en kjole som så kort at den alderstyngede vaginaen henger til spott og spe i underkant av kjolekanten... Hm! Jeg søker videre etter den store kveldens antrekk. - Etter et par runder er fruen klar for prøverommet. Et trangt lite rom, som fremkaller et snev av klaustrofobi, med flombelysning.  Jeg får så vidt snudd meg der inne, og jeg sliter med å få av meg skoene. Hetetoktene tar meg... Jeg trenger å sette meg ned, men her finnes det ingen stol. Når jeg endelig har fått olabuksa ned på anklene, hører jeg en sukkersøt stemme: « Hvordan går det der inne? Sitter det bra?» Jeg som ikke engang har fått av meg buksa... Jeg føler stresset: « Eh! Jeg trenger litt tid...» - Makan til mas. Jeg er førti år, jeg trenger ikke hjelp til å bestemme hva jeg kler og ikke. En sofistikert kvinne vet hva hun vil ha. Trenger jeg hjelp så spør jeg, dessuten er de ærlige rådene av sjelden karakter... Det er i min erfaring.

 

-Forskrekket oppdager jeg at det er en 5 cm sprekk i gardinen som gjør at bakstussen min er synlig fra halve butikklokalet. Jeg tar meg i å bruke mer til på å dandere forhenget enn på å prøve klær. Kjolene kommer på og av igjen. Håret mitt er nå helt elektrisk og står rett til værs. Selv øyenbryna er bustete og kroppen verker. Jeg fremstår som blek og halvfet. Jeg blir deprimert av dette prøverommet. Jeg vil ha god plass og dunkel belysning. Speilet bør være lett convex, slik at jeg bli lang og slank, og litt diffust, slik at ikke alle skavankene mine syns. Den skarpe belysningen fra taket fremhever jo flere cellulitter enn jeg egentlig har, håper jeg... Betjeningen maser nok en gang: «Hvordan går det der inne?» «Kjepprett til helvete,» svarer jeg, men til min store forbauselse hører jeg at min munn uttaler: « Det går så bra så.»  - Jeg har ikke kropp til slik klesprøving. Den har mer enn nok med den obligatoriske, «på med klær om morran og av om kvelden»-seansen. Jeg hadde trengt fem minutter og en kopp kaffe. Å dure rett ut av prøverommet i bare trusa for å finne en kafé blir vel ingen suksess, så jeg biter tennene sammen og får klærne på meg igjen. Jakken tar jeg over armen, for den er nå for tung å bære på skuldrene. Jeg har nå mistet lysten til å prøve flere klær, men jeg er som vanlig sent ute. Det er bare å «keep on going» om man skal være klar til festen. Problemet er bare at hele kvelden henger i en tynn tråd om jeg ikke lytter til kroppen min nå. Jeg dumper ned i en myk sofa og blir sittende der som henslengt slakt...

 

For å ha det fint på shopping trenger jeg:

 

-        Innbydende prøverom hvor det er plass til å snu og bøye seg uten at man blir «dyttet» av sin egen ræv i det den dulter borti veggene.

 

-        Ett forheng som er bredt nok til å skjule cellulittene. De vil jeg vil ha for meg selv. Dører er å foretrekke, men de skal ikke slutte ved knærne. Lengden på legghår er en privat ting

 

-         Hyggelig personell som hilser i det jeg kommer inn i butikken, men som ikke hiver seg over meg som sultne ulver. Men de må heller ikke gi meg følelsen av å være ubetydelig.

 

-        Ro og god tid i prøverommet. Jeg vil nyte litt egentid, vekk fra mas og stress, når jeg handler... 

 

 

Herrgud, det "koster" å være fjong



     Sometimes I just hate shopping...

 

Juliet ♥

 





#halden #shopping #julebord #mote #hverdag #midtlivskrise

 

 

 

DA MRS JULIET BLE HEADHUNTET

 

 

Juliet traktet seg en kopp med nykvernet kaffe, ruslet sakte bort til sofaen og logget på http://mrsjuliet.blogg.no

I en alder av 39 har hun begynt å blogge. Ikke fordi hun nødvendigvis har så mye fornuftig å fortelle, snarere tvert om. Hennes betraktninger på livet kan være ganske kontroversielle til tider og fruen nærmer seg førti. Midtlivskrisen er et faktum og hun savner 80-tallet, ball-genseren hun aldri fikk, og de hvite 501 buksene som sørget for at høyre og venstre rompeballe i hvert fall ikke grodde i hop... Det tynne lærbeltet som ga henne en midje og det fluffy håret som ga en illusjon om at Juliet hadde en kraftig hårmanke. Det var først da permanent var ut, at virkeligheten om at manken mer bestod av fjoner enn hår ble avslørt.

Ikke lever hun det idylliske A4 livet heller. Mine barn er ikke perfekte, mitt ekteskap har vært igjennom en storm eller 10. Jeg bor i en rønne fra 1890 som skriker etter ny drakt og jeg er gift med en mann som hadde tatt med seg vateret, som personlig eiendel, dersom han skulle vært med på Robinsonekspedisjonen. Da sier det seg selv at restaureringen tar tid. Hans navn er Romeo!

Det hadde kommet én ny kommentar på mitt siste innlegg: «FEIL KOMMENTARER UTLØSTE EN SUPERNOVA». En søt liten hverdagsfortelling om min eksplosive Romeo. La meg si det først som sist: Alle innlegg som omhandler Romeo er godkjent og postet med tillatelse av hovedpersonen selv.

- Med kjeften full av varm kaffe begynte jeg å lese.

 

Hei!

Jeg har de siste ukene sett nærmere på bloggere i Halden. Jeg synes du er en av de flinkeste/morsomste bloggerne i byen vår. Send meg en epost dersom du kanskje kunne tenke deg å ha en lørdagsspalte i Halden Arbeiderblad. Eposten min er: ulekleiv@gmail.com. Eller ta eventuelt kontakt med meg på facebook.com/ulekleiv.

Morten Ulekleiv

 

Brått valgte kaffen å ta en avstikker fra sin vante rute ned spiserøret, og fant heller veien ut av neseborene og spraylakkerte hele skjermen på PCen. Tarmene danset samba og middagsmaten var plutselig på vei opp igjen. «Herregud, hva er dette?» Fruen hev seg over tastaturet med skjelvende fingre og googlet: «Morten Ulekleiv.»  

- Morten Ulekleiv - påtroppende nyhetsredaktør i Halden Arbeiderblad. Altså var det ingen som drev gjøn med meg. Tarmene slo nå over i en rask cha-cha-cha, og strupen var like tørr som Sahara... Den sky fru Fjærevik, Mrs Juliets skaper, gjemte seg bak putene i sofaen i ren forskrekkelse. Mrs Juliet tok seg en svingom på stuegulvet i ren lykkerus over å ha blitt tilbudt rollen som «Haldens nye klovn...» - Når man først skulle bli en liten kjendis, var det liksom ikke en tynn «Opera Winfrey-rolle» man ble tilbudt. - Nei, her skal man vise hele byen at man ikke er riktig vel bevart, og drite seg ut i lokalavisa med en frustrert frues barnlige innlegg. En ting er å poste skrullete innlegg om «sex for viderekommende» på en blogg, hvor man kun har en håndfull lesere. Noe helt annet er det å skrive i lokalavisa, hvor man rimelig raskt blir satt i bås av byens befolkning? «Haldens nye klovn.»  - Det svinger liksom ingen autoritet over den tittelen... - Fruen betrakter sitt eget speilbilde. Vil hun virkelig la folk få et glimt inn bak fasaden? Det blir som å gå på butikken uten mascara, - En naken opplevelse. For i følge alle de fantastiske Facebookstatusene til mine medmennesker, og de rosa blogginnleggene til mine medbloggere, er det visst bare jeg som ikke lever det perfekte liv.

 - Vel, på slike spørsmål må man jo respondere. Ettersom Mrs Juliet og fru Fjærevik var dypt uenige, var forhandlinger et must. Selv om dette ikke er på et politisk nivå, vil det likevel ta tid før man kommer til enighet. Ergo svarte jeg kort på Morten Ulekleivs henvendelse:

 

Fruen har besvimt, kommer plutselig tilbake...

 

Juliet ♥

 





 

 

 

INGENTING ER PRIVAT!

 Jeg syns det er helt ok å legge privatlivet ut på facebook og andre sosiale medier, så lenge jeg selv velger hva som skal deles og hvem det skal deles med. Derimot syns jeg det til tider er fryktelig kjedelig at jeg aldri har et privatliv i mitt eget hjem. Når mamma er på toalettet er det ofte et offentlig skue. Barna har så mye på hjertet at de ikke kan vente til mor er ferdig i denne litt beklemte situasjonen. Så deilig det hadde vært å slippe og konsentrere seg om hva ungene har på hjertet idet jeg er i ferd med å tømme magen i porselenet. «Lås døra da vel», hører jeg deg som leser dette rope i det fjerne. Problemet er bare at avleggerne mine er finurlige nok til at de vet at døren kan låses opp fra utsiden, og dette gjør de ofte. Altså er det like greit å kaste inn kluten og invitere til teparty på baderomsgulvet og ha familiesammenkomsten der. - Jeg har ikke et eget domene hvor jeg kan være etthundre prosent bare meg. Framtidsvisjonen forteller meg at denne situasjonen ikke kommer til å bli bedre, for på aldershjemmet blir man gjerne fulgt av en person som både holder og tørker... - Det grues!

 

Oppsøker man helsevesenet får man ikke engang ha sine edlere deler for seg selv. For tre år siden fikk jeg en henvisning til endoskopi av min lege, grunnet magesmerter. Tanken på å entre undersøkelsesrommet kun iført en lite kledelig kjortel, som ikke akkurat ville gjort Valentino stum av beundring, med hull i baken slik at stumpen henger på utsiden, gjorde det hele uaktuelt. Like uaktuelt er det å få et kamera ført opp «der solen aldri skinner» av totalt fremmede.  Kan jeg ikke gjøre det selv? Vel, da hadde jeg sluppet unna ydmykelsen, men det er så klart en overhengende fare for at jeg ville gått meg bort mellom mine egne skinker? Så, tre år etter går jeg fortsatt med magesmerter. Den åpningen er privat, slik er det bare...

 

Jeg husker med gru den gangen jeg, på grunn av noen cyster på eggstokken, var inne til ultralydskontroll på sykehuset. Jeg, og antagelig de fleste av mine medsøstre, finner en slik undersøkelse svært så ubehagelig. Jeg klatret skamfull opp i den fryktede stolen og slengte beina ut til to sider. Jeg lente hodet tilbake, knep øynene og krystet nevene mens jeg tenkte:
«Bare å få det overstått».  - Da jeg satt der med hele understellet plassert rett i ansiktet på gynekologen banket det på døra. «KOM INN», svarte han. « KOM INN!?», gaulet jeg... Herre, man ber da ikke folk inn når pasienten sitter der med rosetten midt i glaninga? Å jo da, inn kommer sju, sikkert hyggelige, studenter som skulle ta del i den VAGINALE ultralydundersøkelsen. Aldri før, eller siden heller for den sakens skyld, har jeg følt meg så naken. - Juliet besvimte, nesten.

 

 Tilbake i hjemmets lune arne. Små barn har leggetider, men når man har to kull med valper finnes det også en tenåring i huset. Tenåringer legger seg som kjent ikke før foreldrene har nådd REM. Så hva gjør man da når man er i humør? Må man gjemme seg i en avkrok, eller må de bare tåle at mor og far også har et privatliv? Nå har det seg vel slik at ingen barn ønsker å tro at foreldrene bedriver slike aktiviteter, nei fysj! Så har du dette med å få lov til og ha et privatliv da. Når man har vært sammen en i en mannsalder kan man jo fint sprite opp et grånyansert sexliv med litt moro.  Romeo og Juliet er intet unntak og selv om krumspringene ikke er like spenstige som da vi var unge, kan man jo fint krydre litt. Det er  bare fantasien som setter grenser og litt rollespill kan være Piffi nok. Vel, etter at vår sønn på 7 hadde hatt halloweenfest i stua, gjestene var forsvunnet og småbarna hadde sovnet, forduftet også Romeo og Juliet inn på et rom for seg selv. Kanskje Romeo eksponerte så mye brysthår at fruen fant ham uimotståelig der han, iført sin kledelige parykk og nakne bryst, pyntet med ett kraftig smykke, forførte sin kone...Den hete omfavnelsen fikk en brå slutt da tenåringen entret rommet med sitt kamera...

 

 


Weekend for to...?

 

Juliet ♥

 

De sponser kjolen til huset vårt...Tusen takk, Tjæralin :-)

Solen varmer godt der familien er samlet til dugnad. Sørveggen er pyntet med ett stillas og 10 liter Tjæralin hyler etter å kjærtegne den nakne kledningen. Ett skritt nærmere slutten på vårt 10 år lange renoveringsprosjekt  - Nå er det vel ikke alle fruers drøm å henge slik opp etter veggen, men alle må bidra med det de kan. Jeg er spesielt flink til å bidra med mitt nærvær, og det å holde kaffekoppen varm. Noen må ta ansvar så ikke Romeo tørker ut... Å jaggu rullet jeg over en planke eller to...

Plutselig kjører en fremmed  bil inn i gården. Ut stiger en mann i penklær og i hånden holder han et lite digitalkamera. Hva som står på den lille dekalen på bilen hans ser jeg ikke. Jeg bare enser at det står en fremmed mann på mitt territorium og ryggen rettes brått opp. - "Hei, kan jeg få ta et bilde av dere?" Spør han og vifter med kameraet. Juliet knurrer for å beskytte sine avkom mens hun krast svarer: "Nei, hvorfor skal du det?" - "Det vet jeg", skyter Romeo inn... " Jeg så at du sto oppe i veien og betraktet huset. Du kommer fra Tjæralin..." Mannen nikker bekreftende. " Vi vil gjerne ta bilder av huset deres til vår neste brosjyre. Jeg har sett og luktet at dere bruker vår maling og vil gjerne ha før og etter-bilder. " Juliet begynner forsiktig å rette på sveisen og dra litt i klærne. Søder! Tid til makeup har hun jo ikke og dette er ikke helt slik fruen gjerne vil bli avbildet. Man vil jo gjerne vise seg fra sin beste side. Mascara, foundation og en sveis under kontroll er liksom et must...

" Så flott æ" svarer Romeo, men Juliet begynner å vri seg. Hun føler seg fanget i et hjørne uten mulighet for flukt. Hun smyger lipglossen opp av lommen og legger på et tynt lag, svært så diskre... Photoshooten er i gang...

Så ble hun altså avbildet i morrasveisen. Huset og Juliet sto brått i stil. Uflidd begge to. Men lommeboken jublet og kledningen lo. Gratis Tjæralin takker man ikke nei til. Så da havner Engeløkka på trykk når hun er klar, gleder meg.

Jeg er lettet over at han ikke registrerte min bryskhet. Det er best å møte verden med et smil og heller surne om det skulle være nødvendig ;-)

Litt kry over at han så skjønnheten i udyret vårt er det jo også lov til å bli, og da må man jo ringe sin mamma...

Godt over halvveis og fortsatt gift :-)

Juliet ♥

 

JEG MANGLER BARE PISKEN!

 

En liten sms fra specsavers om at brillene mine hadde ankommet, åpnet en ny verden...

Jeg har levd i en verden av tåke på godt og vondt, uten at jeg har vært klar over hvor ille det egentlig har vært.  Plutselig ser jeg detaljene på trærne, og husene på den andre siden av fjorden...

Jeg ser min vakre mann og mine bedårende barn. Jeg er omgitt av skatter, for en lykke! Jeg bobler av glede, for denne dagen har jeg ventet på. Dette burde jeg ha gjort for lenge siden...Jeg har jo registrert at Romeo kan se hva som står på veiskiltene lenge før jeg har kunnet lese dem. Helt ærlig, så har jeg ikke helt villet innrømme at en tur til optikeren kanskje hadde vært på sin plass... Men nå har jeg altså fått dem. Disse brillene som blir en del av mitt ansikt. Jeg har blitt en "glasögonorm", og gleden er stor.

Jeg svinger meg rundt i stuen og danser bort til speilet. Jeg stivner i kroppen og stikker trynet helt inn til speilet, slik at det blir dogg etter pusten fra neseborene mine:  "WAZ!" utbryter jeg idet jeg gransker min egen hud... Disse brillene gjør meg jo eldre... Er det slik jeg ser ut? Plutselig ser jeg en hel verden full av små linjer i ansiktet mitt. Og hva er alle disse hullene? PORER? Blikket fester seg så til et par mørke flekker som slettes ikke er føflekker. Jeg blir med ett litt uvel, og må ta meg til magen for ikke å kaste opp. Det er aldersflekker. Pent pakket inn kan jeg kalle de pigmentflekker, men alle vet at de kommer med alderen.  Jeeeezuz! Det var da ikke alt jeg trengte å se så klart. Dette var jo verre enn jeg var klar over. Å smile vil jo nå være helt uaktuelt, for øynene blir omkranset av et trekkspill av rynker. Vurderer nå sterkt å pungtere alle dekkene på bilen dersom Romeo skulle ønske å dra til optikeren å få seg briller han også. Jeg har en mistanke om at mannen har blitt litt langsynt, og lesebrillene han muligens vil gå til innkjøp av skal jeg jobbe hardt for å ødelegge, ved et uhell selvfølgelig.... Han ser meg nok i et diffust slør av mykt lys. Han tror nok min hud er som fløyel... Og i denne illusjonen kan han få fortsette å leve...

"Foundation, hvor er den helvetes foundationen? Og concealeren, HVOR er concealeren? " Jeg finner de ikke raskt nok og røsker tingene ut av sminkevesken. " Her må sparkles, og der det ikke går å sparkle bruker vi akryl... Romeo er en perfeksjonist. Han finner de minste sprekkene og fyller dem på huset vårt. Han springer rundt med vateret på baklomma. IIIIIK! Min fremtid som FRUE henger plutselig i en tynn tråd...  Tråden i edderkoppnettet i hekken er som kjetting å regne i forhold. HERRE, TENK om han forlater meg nå. Hvem vil vel ha slik en fallen frukt? Går jeg alderdommen i møte alene? Plutselig kommer angsten over meg. Jeg lener meg inntil veggen og tar meg for pannen... Hetetoktene tar meg og jeg leter etter "pusteankeret" som visstnok befinner nede i magen et sted. Det var iallfall det fru Juliet lærte på et "Mindfullnesskurs" hun nylig deltok på.

Virkeligheten er hard og kald. Alderdommen er uunngåelig. Livet er urettferdig. Jeg har ikke råd til Botox. EN behandling kan jeg nok tåle, men jeg har sett på andre at det er svært vanedannende og det er slettes ikke sunt for kredittkortet mitt. Jeg er pent nødt til å styre unna...

Ønske meg til jul da kanskje? Ampuller med nervegift som gir skallet mitt  ungdommen tilbake...

Jeg trekker meg litt unna speilet og tar et overblikk over helheten. Kanskje er det slettes ikke så verst? Ikke fra denne avstanden, jeg så jo brått ut som en forretningskvinne. Jeg undrer... Er det for sent å starte på advokatutdanning når man har passert 40? Jeg ser med ett litt autoritær ut. Hm! Dette må prøves ut på ungene. Kanskje ungenes ører begynner å virke igjen? Kanskje jeg ser for streng ut, jeg mangler nesten bare pisken. UPS! Brått fikk fruen et svært så upassende bilde på netthinnen...



 Et slikt utstyr har jeg overhode ikke tenkt å investere i. Da får man heller lage noe ut av en sort søplesekk. Mon tro om mine rosa gummistøvler med hvite blomster gjør susen? Jeg må jo tenke forandringer slik at Romeo ikke flagger ut... Jeg har skjønt på den norske befolkningen at de IKKE liker stabilitet og trygghet. Og siden jeg har passert 40 og ikke lenger kan holde på mannen med faste former og fyldige lepper, så må man tenke nytt... "Føre var prinsippet". Vi vil vel ikke virke desperat heller, Juliet, vil vi vel? Nei! Lakk og lær er nok mer for Erna. Hun er slik en dominerende og streng dame. Mannen hennes slenger seg nok rett på rygg når hun svinger pisken, i sin sorte gummibadedrakt. Jeg tror jeg sparer gummistøvlene til blåbærtur med ungene...

Senk skuldrene, pust rolig, opp med haken og lat som om du er selvsikker. Du er en voksen kvinne nå, du har passert 40 år. Du har en koffert full av livserfaring som disse unge roseknuppene mangler. Jeg tror min Romeo finner den sofistikerte, modne kvinne svært så sexy... Iallfall i min verden. Dette blir bra!

Hm! Jeg var egentlig litt tøff i den drakten... Hadde ikke vært meg imot å hoppe rundt på hustakene på nattestid og gitt byens ugangskråker litt oppdragelse...

"With lisens to pisk!" Det hadde vært noe det...

 

Juliet ♥





 

VINN EN DATE MED EN SEXY TOPPHÅNDBALLSPILLER.

 

 Fruen sjekker livet på facebook og fester raskt blikket  på fire veltrente menn i rosa boksere. Det står:  " Vinn en date med en topphåndballspiller fra Halden. Støtt brystkreftsaken!" En genial idè for single kvinner, men for Juliet betyr en slik date ikke noe annet enn trøbbel... Ett lotteri som lokker frustrerte gifte fruer ut i fristelser. Antagelig er disse mannfolka så unge at de faktisk kunne ha vært min sønn.  Hvor desperat hadde jeg ikke virket da?

 

Jeg ser hele scenariet for meg dersom jeg skulle ha vunnet. - Fru Juliet er ute på date på en fin restaurant med en ung villhingst. På nabobordet sitter Romeo ildrød i toppen. Glefsende, snerrende og klar til å angripe et uskyldig offer som egentlig bare ønsker at denne daten snart tok slutt.  Overskriften betyr ingenting annet enn: VIL DU SKILLES??





 

Jeg tar på meg Romeos sko. Fire veltrente kvinner i tyveårene, lekre former, faste bryster og en snerten bakdel. Ikledd en liten rosa bikini. Han vinner førstepremien og skal på date...  Så artig for ham å vinne en date med en av disse flotte kvinnene. Fruen blir svært glad på sin manns vegne... Det er alltid hyggelig med nye bekjentskaper, og han gleder seg. Det må jo være hyggelig å bli møtt med et smil med tenner uten glugg, omkranset av lepper som fortsatt er myke og fyldige. Fruens lepper hadde jo sårt trengt  en omgang med botox. De begynner  å minne mer om overflaten på en rosin. Og når jeg former truten til et sensuelt kyss minner den heller mer  om et stramt rasshøl enn fløyelsmyk bomull, slik jeg forestiller meg at de fremsto tyve år tilbake i tid...  -  Jeg ivrer etter å stryke skjorten hans, polere hans sko, og knyte slipsknuten hans. Å så hyggelig det er å tenke på at han skal ut å hygge seg. Jeg håper kvelden hans blir perfekt ♥ Er han riktig så heldig sitter kjemien mellom dem som et skudd fra første sekund.

Klart jeg unner ham såpass.



 

 

 GRRRRR!

 - Visst hadde jeg ivret etter å stryke hans skjorter, slik at det ikke fantes noen igjen uten brente hull i.  Skoene hans hadde jeg  pusset med bærfis og slipsknuten hadde gitt ham en deilig blåfarge i ansiktet...

Juliet hadde laget en storm som får en tornado til å virke som en flau bris. ALDRI hadde jeg klart å sende ham ut på en date med den søteste konfekt. Man servere ikke sin mann en indrefilet når man selv føler seg som en røkt kjøttpølse?

 

Er du sjalu Juliet? Ja, visst er jeg sjalu! Man må verne om de tingene man setter mest pris på. - Jeg hadde revet hele restauranten og antagelig havnet i buret for første gang i mitt liv. Jeg hadde knytt ham fast i en lyktestolpe etter slipset og nektet ham å gå.

 

Men, litt sjalusi er faktisk bare sunt... For Romeo sin skyld må jeg nok avstå fra dette lotteriet, for dette ville han nok ikke ha likt.

Eller... Jeg kan kjøpe et lodd å støtte en god sak, men da må jeg få en garanti på at jeg ikke vinner... Jeg har ikke råd til å ta imot gevinsten...

Gifte kvinner går da ikke på date med andre menn.

 

J

 

Link til avisinnlegget "VIL DU BLI SKILT"

 

Juliet ♥

 



 

VIL DU HA TREKANT, JULIET?

MADRE! Fruen sitter i sengen sammen med sin kjære Romeo. Vi ser på nyheter og inntar kalorier i form av ost og kjeks. Vi koser oss med andre ord med alt annet enn kaloriforbrenning...

Fra mobilen som ligger ved min side, hører jeg den kjente lyden av at jeg får mail. Jeg strekker meg etter telefonen. - Det har kommet en ny kommentar på ditt innlegg, SEX FOR VIDEREKOMNE." Jeg setter brillene på nesen og begynner å lese:

 

Hei, jeg kan starte med å si: utrolig bra skrevet.

Jeg har bare vært seksuell aktiv i 3 år, og føler meg på ingen måte ferdig utforsket. Jeg har gruet meg til den dagen jeg ikke har behov for sex hver uke, og ikke ser på meg selv som attraktiv, men slik du beskriver det, så høres det ikke veldig ille ut. Men du skriver at du er ferdig utforsket med mannskroppen, hvorfor ikke innføre en til i senga? En dame? Kanskje det kan bli noe nytt og spennende, eller kanskje det er like greit at det ikke er spennende lenger? Ikke vet jeg!



Fruen holder på å sette kjeksen, osten og hele garnityret i halsen av sjokket over et slikt uanstendig forslag, og Romeo stryker meg bekymret på ryggen...

- Hjelpes! Uttrykte jeg meg så dårlig at folk tror jeg har behov for assistanse i sengen? At jeg nå kjenner min kjæres kropp så godt at jeg kan tegne den i søvne, betyr da slettes ikke at jeg vil utforske en kvinne. Jeg er rystet... Denne unge spiren som kommer med et slikt, sikker velmenende, forslag vet ikke hvem mrs Juliet er... Om jeg hadde funnet en annen kvinne i min manns seng, hadde bombene som traff Hiroshima og Nagasaki blitt å regne som 1-øres kinaputter i forhold til den bomben som hadde gått av på mitt soverom. Den stakkars kvinnen hadde krøpet ut av mitt lille hi med stringtrusa si  tredd rundt tennene som regulering. Og øyenskygge hadde hun ikke trengt de følgende seks månedene.

Visst har jeg også fått med meg at swingers er "populært", men slikt passer dessverre ikke for Juliet. Hun hadde ikke klart å forholde seg rolig om hun visste at Romeo bedekte en annen kvinne i naborommet. Hun hadde antageligvis slått inn hele døra...

Aldri, hadde jeg ville servert min mann en annen kvinne til dessert... - Er du sjalu, Juliet? SJALU? Jeg er en alfahunn, og dette er MITT territorium. MIN MANN OG MIN PENIS... Alle rivalinner skal bekjempes og tilintetgjøres... Jeg er født i tyrens tegn og hovene stamper i grusen, øynene blir røde... - Pust med magen, Juliet, rolig... rolig... Fruen ER rolig. Vel, nesten... Pusten går litt fort. Jeg er opprørt!

 

La meg få det på det rene hva jeg egentlig mente med det innlegget, SEX FOR VIDEREKOMNE. - Jeg har et godt sexliv. Jeg kjenner min mann like godt som min egen bukselomme, og det er jeg svært tilfreds med. Sex er ikke lenger spennende, men trygt, og alldeles nydelig. Akkurat slik jeg vil ha det...

Jeg kan strekke meg langt i sexens navn. Jeg kan ikle meg lakk og lær, eller en revedrakt, men å dele med meg av leketøyet mitt? ALDRI!

Selv etter min død tror jeg at jeg kommer til å ha problemer med å akseptere en annen kvinne i min seng. Jeg ville antagelig ha smelt slik i dørene at kanonen til Romeo knakk sammen i ren forskrekkelse... Nei, ærlig talt! Jeg verner om mine favorittbiter... Hvem låner vel bort en Ferrari?

Juliet ♥





Les mer i arkivet » Februar 2015 » Januar 2015 » Oktober 2014
hits